Man kjenner noen ganger at livet er kronglete og tøft.
Man trenger hjelp til mye, i hus, til mat og løft
Dager hvor alt går i krøll og floken er virkelig hard.
Der står man i det ukjente, redd og med beina bar.
Man biter sammen tennene, man vil så gjerne få det til.
Kjefter, angrer og gråter. Jeg kan gjøre som jeg vil.
Prøver å løfte seg litt, tid med barna er nødvendig.
men så må man hvile igjen, de er jo blitt så selvstendig.
Samvittighet hamrer og slår, man tenker, grubler og pønsker.
Så mye som ikke går, man venter, lader og ønsker.
Noen rekker ut en hånd, jeg strekker meg ut for å nå.
Hold meg fast, kjære og aldri la meg gå.
tusentankeriord
0 kommentarer
