Ikke bare en gang har jeg tenkt at ” dette er mitt siste innlegg “, spesielt kanskje om ME og situasjonen rundt det.
Like ofte har jeg ombestemt meg og delt likevel.
For hver gang jeg deler, får jeg flere historier fra andre i liknende situasjoner og hver gang slår det meg hvor mange som kjemper denne kampen uten å få nødvendig hjelp og oppfølging.
Hver gang ser jeg at jeg ikke er alene om søvnløse netter og så store smerter at man ikke klarer å fokusere på noe annet.
Mennesker som sliter med mat, både det å handle inn, lage og spise, og som ikke får NOE hjelp.
Jeg ser dem om har søkt og fått avslag.
Som har prøvd å forklare igjen og igjen og ingen, men som prater til døve ører.
Dem som har klaget på det, men likevel fått avslag på ny.
Mennesker med små barn som også er syke.
Som kjemper, ikke bare for å få dem rundt til å forstå, men for å få leger, skole og hjelpeinstanser til å åpne øynene.
Som virkelig trenger å bli hørt.
Jeg leser fra dem som sier ” det er i alle fall bedre nå enn før” og dem som ikke skjønner hva de prater om.
Meg selv inkludert.
Jeg får private meldinger fra syke og pårørende som prøver å finne svar.
Som ikke vet hvor de skal henvende seg eller hos hvem.
Som desperat prøver å legge puslespillbrikkene på plass og som prøver alle steder de ser det kan være en mulighet for litt hjelp på veien..
De som blir takknemlig og glad for at de kan kjenne seg igjen et sted.
Som ikke føler seg så alene og rar lenger og som takker meg for at jeg har satt ord på det.
Det er jeg som skal takke dere.
Med hele meg, Tusen takk.
Det er dere som får meg til å fortsette å dele.
Som får meg til å fortsette å skrive om hvilken hverdag VI har.
Som lar meg får utløp for mine innerste tanker og som skjønner akkurat hva jeg prater om.
Et sted hvor selv de “rareste hendelser og symptomer blir forstått og gjenkjent.
Dere forstår hvordan jeg har det og selv om jeg skulle ønske dere friske alle sammen, så er det godt å vite at vi kan hjelpe hverandre på veien.
For vi er mange!
Veldig mange.
Jeg kan ikke slutte å dele.
Jeg vil ikke slutte å dele.
Det er det eneste jeg har som gjør det litt lettere.
Dele med dere som forstår.
Fortelle min historie og hvordan jeg har det.
Og hvis bare en som ikke kjenner til det fra før tar til seg en ting og to, forstår litt bedre neste gang, eller en som er syk/pårørende føler seg litt mindre alene, så har jeg oppnådd mer enn det jeg kunne drømme om.
Takk for at dere leser!
tusentankeriord
