Det er på de dagene der kroppen svever langt over madrassen.
På de dagene hvor følelsene ligger utenpå huden og gråten ikke er langt unna. Ikke fordi du er lei deg, eller kanskje litt det også, men aller mest fordi du kjenner på en maktesløshet over det som skjer.
Jeg er ikke redd, selv om jeg kjente mye på redsel de første gangene dette skjedde med meg, men nå vet jeg på en måte hva som kommer.
Dette har jeg gjort så mange ganger før og jeg vet at det eneste som gjelder er å ligge helt stille i mørket uten en eneste lyd eller bevegelse rundt meg.
Vente på at det skal gå over atter en gang.
Smerten, savnet – livet!
Hvor mange dager og år har jeg levd i dette fangenskapet nå og hvor lenge har jeg igjen å leve i akkurat dette?
Noen ganger er de tankene helt uoverkommelig.
Følelsen av at jeg ikke orker et minutt til her, ikke et sekund til i denne kroppen.
Jeg holder ikke ut med tanken på at dette skal vare i lang tid fremover enda og at dette skal være min hverdag for resten av livet.
« Du må jo tro at det blir bedre»
– Jeg gjør det, innimellom.
Tenker, håper og til og med tror at ting kan bli bedre, men akkurat når det står på som verst, da har jeg mer enn nok med å overleve det som skjer.
Når det står på som verst, så er det som det er umulig å overbevise seg selv om at det skal bli bedre. Jeg tror ikke på det.
Jeg kjenner ikke noen tegn til bedre og jeg tillater meg å tenke at dette, dette er det verste marerittet å være fanget i.
De dagene.
De dagene hvor smerten brenner ut i fingertuppen og du vet det ikke nytter å prøve å dempe det.
Ingenting ville ha hjulpet.
Det enste du ønsker er å få ro nok til å sove den verste følelsen vekk.
Få ro nok til å få lande på madrassen og våkne i en helt annen kropp.
I en helt annen følelse.
Til det bedre.
tusentankeriord
