Nå er vi inne i den tiden hvor kroppen virkelig mistrives som mest.
Alt gjør vondt og det stikker i hender, føtter og ansiktet gjennom store deler av døgnet.
I dag knuste jeg en kaffekopp – IGJEN og jeg ble skikkelig lei meg.
Den fine julekoppen min, som de dumme hendene ikke klarte å holde i 20 sekunder en gang, før jeg skulle sette den fra meg på bordet igjen.
20 sekunder!
Det har blitt flere knuste kopper den siste tiden og kaffen har havnet både i sofaen og på gulvet.
Noen ganger sukker jeg oppgitt og noen ganger ler jeg bare av det.
Men andre ganger kan jeg bli både sint og lei meg
Små tegn på ting som ikke lenger fungerer som det skal og når man i tillegg aldri vet når det skjer, da er det ikke noe gøy.
Vinteren – så fin og vond på samme tid.
Lyset i mørket, varmen i huset de fine øyeblikkene sammen med gjengen min er noe av det beste jeg vet og det er vanskelig å innfinne seg med begrensingene.
Jeg kjenner jeg må være mer og mer forsiktig for hver dag.
Kutte ut, legge vekk, avslutte tidligere.
Det er ikke alltid lett og selv om jeg på mange måter har blitt flink til å tilpasse, er det noe sårt over å ikke kunne få bruke sin egen tid slik man selv ønsker.
Gled dere over hver eneste dag dere kan bruke tiden akkurat slik dere vil.
Over hver dag du kan sette beina foran deg og selv bestemme hvor de skal ta deg.
Ikke fordi dere skal ”innse hvor heldig dere er“ men fordi det er så viktig å sette pris på de tingene man vanligvis tar for gitt og som går på automatikk.
Plutselig en dag kan ting snu og ting er ikke så enkelt lenger.
«Det er viktig å ville mens en kan, for plutselig kommer den dagen du ikke kan det du vil»
tusentankeriord
Så sant ❤️
Klem <3