Høsten dere.
Høsten er definitivt kommet og allerede har den rukket å bite seg godt fast i kroppen.
Jeg prøver å ikke høres skikkelig negativ ut om dagen, men jeg kjenner virkelig at jeg må bite tennene sammen når vi nå går inn i denne høst og vintertiden.
Jeg tar ikke sorgene på forskudd, men jeg kjenner kroppen min så godt at jeg vet at den ikke er klar for den tiden vi må går i mot.
Jeg vet det blir mer smerter, jeg vet det blir mindre krefter og jeg vet det blir lavere kapasitet.
Det ønsker jeg selvfølgelig ikke.
Hvem kan forbedre seg på det med et smil?
Det har vært alt for mange tøffe høst og vintermåneder til at jeg bare kan krysse fingrene og håpe på det beste. Jeg vet at det neste halve året er det tøffeste delen av året for meg og da hjelper det ikke at det er koselig med tente stearinlys i mørke og varm kakao under teppe.
Ja, så klart er det mye fint som kan skje og så klart er det mye jeg gleder meg til også, men jeg vet også at alt må planlegges og tilrettelegges på en helt annen måte og at det vil kreve mer av både meg og de rundt meg.
Dette er ikke meg som klager eller er negativ. Det er meg som prøver å forklare hvorfor jeg allerede har startet nedtelling mot en ny vår.
Jeg skulle ønske jeg bare kunne kjent den gode følelsen i kroppen når jeg merket at luften og fargene skiftet utenfor, men akkurat nå er det nesten mer som at man bare kjenner frykten for det som venter når man merker at bladene skifter fra grønt til gult.
« Neeeei. Hold fast bare bittelitt til.»
Man blir aldri helt klar.
Når det er sagt, så har jeg kanskje tidenes fineste sommer i ryggen. Så mye varmt og stabilt vær over så lang tid kan jeg faktisk ikke huske sist vi hadde.
Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for akkurat det.
Ikke alle med ME tåler sommeren like godt som det jeg gjør og for dem er det sikkert godt å endelig se en ende.
Like mye som jeg gruer meg til høsten, vinter og det som venter, er det helt sikkert akkurat like mange som gleder seg over at sommeren endelig er på hell.
Samme sykdom, forskjellige mennesker,
så da kan jeg i alle fall være glad på deres vegne.
Er det noen jeg virkelig unner litt lettere dager, så er det dem som allerede lever begrenset og mye ensomt.
Jeg for min del holder fast så godt jeg kan, prøver å gjøre det beste ut av det og krysser fingrene for at det går fort til neste år.
En dag av gangen.
Husk å ta vare på deg selv.
@tusentankeriord
Kroniske smerter er ikke godt å ha og jeg plages mye med det. Jeg vet jo ikke hva som trigger smertene, men høstens farge kan jo i hvert fall gi litt glede i sinns. Men stormer og regn og kulde er ikke ønskelig. Ja, ulike plager, ulike mennesker og ulike syn på livet.
Vi får ta en dag om gangen. Min mann sa til meg….ikke ta sorgen på forskudd.
Jeg har også lest i livets bok at vi skal ikke bekymre oss for morgendagen for hverdag har nok med sin egen plage…
<3 <3