Forståelse, respekt og aksept.

 

 

Å føle seg alene med eller om noe, er ofte vanskeligere enn man kanskje tror.
Å føle seg om et unntak, et spesielt tilfelle eller i verste fall utenfor normalen er ingen god følelse. For hva er vel egentlig normalt?

 

Det gjør meg trist å se alle de som er syke på en eller annen måte, som føler seg annerledes og ikke som alle andre, nettopp fordi de er selg selv med alt livet gir og tar.
Samtidig har akkurat mitt møte med disse fantastiske menneskene fått meg til å innse viktige ting, utvikle meg og vokse enda mer.
For jeg har også ofte følt meg veldig alene.

Etter at jeg begynte å dele, vokste det samtidig en forståelse for at vi alle har vi en historie der ingen kapitler er like og hvis « normal» er normen, så er ingen av oss normale… og det, det er jo egentlig det fineste av alt.

 

Vi er forskjellige mennesker i forskjellige liv og hverdager, men likevel i den samme verden og her skal det være plass til alle.

 

Når man blir litt mer kjent med mennesker enn bare gjennom fine Instagram-profiler og/eller SoMe generelt, så ser man at historiene vokser og at det man selv har følt på som annerledes og rart ikke bare finnes hjemme hos en selv, men alle steder.
I større eller mindre grad, men likevel hos alle.

 

Å oppdage at det man kjenner på verken er rart eller unaturlig er ikke bare en god, men viktig følelse som gir et klarere bilde av ting.

 

For noen er det viktig å dele, for andre er det helt utenkelig.
Begge deler er like fint, like viktig og LIKE normalt.
De personene som ikke ønsker å dele selv, kan likevel finne mye hjelp, trøst og glede i et menneske eller en tekst fra en som deler og på den måten så vokser kanskje også en felles forståelse?

Jeg tror det!

 

Jeg tror at hvis vi slutter å tenke at det vi selv føler og mener om ting er eneste riktige vei og hvis vi aksepterer at det man selv trenger for å fungere på best mulig måte, kanskje er det helt motsatte av en annens behov, så gjør vi det lettere både for oss selv og andre.

 

Vi blir automatisk rausere når vi møter andre mennesker med respekt og forståelse istedenfor irettesettelse og himling av øyner.

 

For tenk så kjedelig det hadde vært om alle var like og hadde gjort nøyaktig det samme.
Svart- hvitt, fargeløst og til og med ganske livløst.
Vi trenger forskjeller på alle måter for å vokse, for å utvikle oss og forstå bedre.

 

For en ting er sikkert. Skal man lære noe om situasjonen til et menneskes, spør det mennesket det gjelder.
Alle er vi like ulik og unik, har helt forskjellig utgangspunkt som gjør det er umulig å sammenligne.
Og det du har, har ingen andre
Derfor trenger vi deg,
akkurat slik du er.

 

 

tusentankeriord

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg