Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne.
Mange ganger har jeg startet og flere ganger har jeg skrevet litt, for så å slette det igjen.
Verken hatt krefter nok til å fullføre det jeg ønsker å formidle eller vært modig nok til å være helt ærlig. 

Det er vanskelig å skrive hvordan man egentlig har det og det er lett å pakke det litt inn, i frykt for at det skal bli oppfattet på feil måte eller at noen skal tolke det på en helt annen måte enn slik det egentlig er ment.
Slik er det med jo også med skrevne ord.
Slik jeg skriver dem og mener dem, kan oppfattes på en helt annen måte hos en annen som leser dem.
Det er kanskje viktig å huske på. 

Akkurat nå er huset helt stille.
Hele gjengen min, den fineste gjengen min sover sin aller dypeste søvn.
Det aller beste jeg vet er å ha dem alle sammen rundt meg og jeg minner dem stadig på, igjen og igjen, at det aldri er dem som er krevende, aldri er dem som gjør meg dårligere eller sykere, uansett hvor mye lyd eller bevegelser de lager.
Det er helt riktig at jeg noen ganger plages av det, lyd og bevegelse, men det er sykdommen som er problemet og jeg vet at de gjør mye for å vise hensyn på alle måter og det er det som herjer i kroppen min som er problemet, jeg som ikke tåler, ikke dem.

Det er helt umulig å bo så mange mennesker under samme tak uten at det blir noen form for lyder eller bevegelse på noen måte,  og det er jeg med mine utfordringer som tåler dette svært dårlig og som må skjerme meg på best mulig måte.

Som mamma er det vanskelig på flere måter.
Både fordi det er veldig viktig for meg, som jeg skriver over her,  at resten av gjengen i huset ALDRI føler noe skyld de dagene hvor formen er verre enn andre.
Det er viktig for meg at jeg tar de hensynene jeg trenger, uavhengig av dem. De skal aldri ha eller måtte ta de ansvaret.
Men så er det vanskelig, fordi man gjerne vil være litt sammen med dem i løpet av dagen også. Høre hvordan skolen gikk, ha samtaler, spise middag sammen. Redd for å være den mammaen som går glipp av for mye og selv om man ikke alltid har muligheten til å gå utenfor, så sitter man gjerne litt ekstra oppe enn det man egentlig har kapasitet til.
Prøver å fylle inn noen hull der mamma har manglet tidligere.

Jeg har allerede hatt flere trøblete netter på rad og feberen har herjet i kroppen.
Flere tusen naboer har vært eller er syke fordi vi har fått i oss forurenset drikkevann og jeg kjenner akkurat nå på en fortvilelse og maktesløshet ovenfor alt som skjer.
Jeg har ikke råd til å gamble med helsen min, derfor tar jeg/vi også forhåndsregler hele veien og jeg skal innrømme at jeg til og med har vært veldig forsiktig med drikke det vannet som kommer ut kranen vår hjemme, nettopp fordi jeg ikke har hatt tillit til at kommunen hadde kontroll.
Dette går jo mye på kommunikasjon med kommunen og innbyggere de siste årene og antall kokevarsler som har vært, men jeg drikker kaffe fra trakter, pusser tennene og får nok i meg litt her og der likevel og nok til at kroppen slo ut i magekramper og vanvittige smerter.
Så langt føles det i ale fall som at vi har vært heldige.
Jeg bare håper inderlig at dette ikke får noen konsekvenser videre.

Mannen har lagt klar en flaske iskaldt, rent vann + noen smertestillende tabletter til meg på nattbordet.
Han visste at i natt var det bruk for påfyll. Det har han nok helt rett i.
Kjeven verker så det kjennes ut som alle tennene i munnen skal knuse hvert øyeblikk. 

Noen ganger undrer jeg meg på hvordan han kan se så tydelig de mindre gode dagene nærmest før jeg ser det selv, men så gjør jeg jo akkurat det sammen med sønnen min.
Ser det på blikket, på reaksjonen, på bevegelsen. På hele han.
Så sånn sett så skjønner jeg det jo helt.

– Går det bra? Sier han.
Å herregud så lyst jeg har til å svare ja på det spørsmålet.
Til å ikke se på han med det tunge blikket og nesten ikke vite hva jeg skal si.
Han spør fordi han bryr seg, det vet jeg jo og det er jo på ingen måte som når en hvilken som helst spør fordi de egentlig ikke vet hva de skal si og ikke minst, så vet jeg at han tåler svaret, men jeg gir han det like sjelden.

Han elsker meg og det eneste han vil er å gjøre ting bedre for meg, akkurat som jeg vil gjøre det bedre for han ved å lette byrden.
Gjøre oppgavene mindre.
Hverdagen enklere.
Si at det går bedre enn hva det egentlig gjør, men hvis jeg gjør det så vet han at jeg lyver for han kjenner meg bedre enn meg selv noen ganger.

Jeg er så heldig som har han og når jeg sier det til han, påpeker han tilbake hvor heldig han er som har meg og jeg må innrømme at jeg blir glad når han sier det.
Det betyr mye å vite at han kjenner det på den måten.
At han alltid ser på oss og tenker VI.
Ting blir lettere og mindre ensomt da, når vi er sammen.

tusentankeriod