Det er noe av det verste, synes jeg.
Hjernetåken og de kognitive utfordringene i forbindelse med sykdommen.
Dette ut av samtaler, føle at noen snart forventer et svar eller en respons , mens man febrilsk prøver å få tak i hva det egentlig prates om.
Det blir på en måte som et « trykk » i hodet og man får ikke sortert ordrene som kommer inn ( eller ut) på riktig måte. En karusell med ord.
Det gjør det vanskelig å prate og formulere seg.
Noen ganger kan jeg nærmest prate på innpust og utpust, prøve å kamuflere over symptomene og utfordringene det gir, fordi jeg føler meg « dum» når jeg ikke forstår hva det prates om. Som om at alt går på autopilot.
Helt vanlige ord og setninger drukner nærmest i den tåken som befinner seg på innsiden og man jobber intenst med å få kontroll.
Andre ganger kan jeg trekker meg meg helt tilbake fra samtalen , prøve å observere fra sidelinjen, men selv om man ikke deltar i samtalen, oppleves trykket like intenst.
Noen ganger kjenner jeg godt på kroppen hva som skjer, men det er akkurat som at hjernen ikke oppfatter det før jeg er langt over egen tålegrense og har rukket å bli veldig dårlig.
Man har jo så lyst til å « være med på alt» og når kroppen jobber intenst med å blokkere sykdommen, så er det vanskelig.
I rom med dårlig akustikk eller mye bakgrunnsstøy blir inntrykkene mangedoblet og det kan kjenne ut som at hodet sprenger til slutt.
Ikke så lett for andre å få med seg seg, men likevel en av de største utfordringene for meg og mange andre med ME.
Å gå over egen tålegrense trenger ikke alltid bety at man gjør noe aktivt eller fysisk.
Man kan sitte helt stille i en sofa, på en god dag til og med, og likevel oppleve en ekstremt symptomøkning av ytre stimuli, uten at det oppdages av de rundt.
( hvis de ikke har god kjennskap til den syke og/eller sykdommen)
Dette gjør også at det er vanskelig for andre å oppfatte at man faktisk er så dårlig som man er.
tusentankeriord