Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Noen ganger så betyr ikke  ” jeg forstår” nødvendigvis forståelse, men kanskje heller et forsøk på å slippe lettere unna eller en slags uenighet.
” Jeg hører hva du sier, men..”
Når jeg skriver dette, så sliter jeg veldig med å finne neste ord.
Hvordan skal jeg formulere de tankene jeg har så klart inni hodet? Formidle uten å bli misforstått. 

Med ME og de kognitive utfordringene som hører med det, er det innimellom en stor utfordring og noen ganger krever det ekstremt mye energi å få det ut på den måten man ønsker. 

Jeg har heldigvis mennesker rundt meg som vet hvor skoen trykker og hvor jeg kan ha skuldrene nede, slippe å tenke på når neste spørsmål eller kommentar kommer, men jeg har også noen som bare ikke kan la være.
Som jeg gang på gang har prøvd å forklare, både på den enkle og den avanserte måten, men som likevel virker å ikke helt tro på det jeg sier.
Jeg vil ikke tenke at de ikke tror meg og jeg prøver å ha stor takhøyde for spørsmål og kommentarer når det kommer til min helsetilstand, for jeg vet det er vanskelig.
Jeg skjønner at det kan være omfattende å sette seg inn i og jeg forstår at det høres vanvittig ut noen ganger, men hvorfor ønsker man å stille spørsmål hvis man fra starten av har bestemt seg for å ikke være enig med svaret som kommer? 

Spesielt vanskelig er det når det er mennesker man bryr seg om, som man er glad i og som man gjerne vil tilbringe tid med, men som man igjen og igjen får følelsen av å være et irritasjonsmoment for?
Hvorfor føler noen at de har rett til å stille andre til veggs, spørre om de mest private ting og samtidig kreve svaret som kommer, omgjort til noe de lettere kan forholde seg til?
Jeg innrømmer det gjerne, jeg synes det er frustrerende og det letteste blir å distansere seg.

For meg er det en nødvendighet for å slippe å bruke unødvendige krefter på noe jeg ikke skulle trengt å bruke krefter på og som jeg ikke får noe som helst igjen for ( verken fysisk eller mentalt ) mens det da blir for dem enda en overbevisning om at man trekker seg unna fordi man ikke vil være sammen med dem.
Man kan liksom aldri vinne. 

Det er frustrerende at en sykdom skal styre så mye av livet og hverdagen.
Ikke nok med alle kroppslige begrensinger, så setter den deg opp mot mennesker du i utgangspunktet trenger i livet ditt.
Helt til det ikke går lenger. 

Jeg vil ikke måtte være i en slik posisjon der det  forventes at jeg alltid skal måtte svare på 100 spørsmål, kommentere alle ukebladhistorier eller forklare igjen og igjen hvorfor den behandlingen ikke passer for meg.
Hvorfor skal jeg måtte sitte igjen med en vond smak i munnen fordi jeg vet hva som er best for meg selv eller fordi noen andre mener de har svaret?
Hvorfor betyr det automatisk at jeg ikke ønsker eller vil søke etter bedring.

Det er helt motsatt. 

Alt jeg gjør, gjør jeg fordi jeg ønsker bedring og  jeg har investert mye tid, penger og alt jeg kan i forsøk på å bli bedre.
Hvorfor forventes det at jeg skal utsette meg for heksedoktorer og metoder jeg vet jeg ikke tåler? Eller som potensielt kan gjøre ting mye verre?
« Man har jo ikke noe å tape» sier folk.

– Jo, det er faktisk ganske mye å tape og når man allerede er nede i det minimale, så blir det enda viktigere å prøve å holde på den lille kapasiteten man har, uten å måtte forklare og forsvare seg.

Jeg tåler fint at det finnes nettroll som herjer i kommentarfeltene og som tror de vet best, de kjenner ikke et minutt i mitt liv, men når mennesker man bryr seg om til stadighet sender ut antydninger på at de ikke forstår, så gjør det vondt.
De som burde kjent meg godt nok til å vite at jeg ikke er personen som gir opp, som vet hvor glad jeg er i barna mine og mannen min og som burde vite at det ikke finnes en eneste ting i verden jeg heller vil enn å bruke all tiden min på dem.

Når de gang på gang stiller det samme spørsmålet fordi de ikke er fornøyd med den realiteten jeg deler, så har man til slutt ikke mer å gi og man å skjerme seg.

«Jeg orker ikke forklare flere ganger. Jeg har gjort det alt for mange ganger før og jeg skjønner nå at det ikke er plass til livet mitt i ditt. »

tusentankeriord

Følg meg gjerne på  INSTAGRAM