Nytt hus, ny kommune og ny bok!
Hva skjedde?
Skulle ønske jeg kunne skrive ny helse også, men dessverre må jeg holde ut i denne ME-kroppen en stund til. Akkurat nå om dagen merkers det veldig at det er tøffe dager og i skrivende stund er mannen på vei til apoteket for å hente ut antibiotika til meg.
Strekke stikken for langt = infeksjon og AB-kur!
Noen som vil bytte?
Neida, jeg har levd så lenge i denne kroppen nå og lenge nok til å vite at jeg ikke unner dette på min verste fiende en gang. Så jeg får holde ut så godt jeg kan.
Vi har altså flyttet til helt ny kommune og det er jo en voldsom prosess i seg selv. Jeg har ikke delt så mye om prosessen, verken før eller under, rett og slett fordi det har vært ekstremt krevende å stå i, både fysisk og mentalt.
Kort fortalt skulle kommuen ( der vi bodde tidigere) lage vei av eiendommen vår og det endte med at de kjøpte huset vårt og vi måtte finne nytt. Det var en prosess for alle ettersom vi har bodd i dette huset i 14 år og har vært igjennom MYE disse årene. På mange måter har det huset vært « den eneste trygge sonen» gjennom alle disse årene med sykdom. Et stort hjelpemiddel og for ikke å snakke om et barndomshjem.
Når man er syk med en så invalidiserende sykdom som ME, så blir hjemmet ditt kanskje det viktigste stedet i hele verden. Det er der man vet hvor man har alt, hvor man kan hvile og innhente krefter. Hvor man lager rutiner, vet hvordan ting fungerer og for oss har det tatt tid til å få alt så funksjonelt samtidig som vi skulle leve og fungere som en familie.
Nå er alt nytt. Huset, nabolaget, lyder og selv om vi har STOR tro på at dette kommer til å bli det beste for oss på sikt og at vi kommer til å få det veldig fint, så tar det jo tid å falle på plass.
Bare se. Dette er rett utenfor døren vår? Helt magisk og en ufattelig ro! Gleder oss til å skape et hjem her.
tusentanker i BOK!
Dette er så absurd, men i tillegg til nytt hus, så har altså boka mi « Ett steg av gangen» rukket å bli ferdig og allerede sendt ut til mange av dere. Jeg er så stolt!
Se her! Er den ikke fin?
Tenk at denne har jeg laget. Det er nesten så jeg må klype meg i armen og selv om dette er skrevet over mange år, så er jeg så stolt over at jeg fikk det til. Med god hjelp fra min kjære mann, men jeg fikk det til.
Jeg føler meg urolig privilegert, heldig og takknemlig som har en mann som virkelig løfter meg frem og som gjør alt han kan for at jeg skal få oppnå drømmene mine.
Som er stolt av meg og som tror på meg. Det betyr så uendelig mye.
I tillegg til han, så har jeg dere FINE mennesker, som gjennom en årrekke har lest det jeg har skrevet, heiet og løftet meg opp gjennom sorg, savn, smerte og mestring.
Som har delt gleden og mestringsfølelsen over å kunne ta en dusj på egenhånd, som vet og kjenner følelsen av å være alene om alt og som kjenner savnet etter venner, jobb og et sosialt liv.
Det har betydd ekstremt mye og er også en av grunnene til at jeg våget å gi ut boken.
Alle de tankene, opplevelsene og refleksjonene jeg har gjort meg gjennom alle disse årene. Det har vært så fint å kunne dele med noen som vet hva jeg mener, som ikke synes jeg er rar og som forstår akkurat slik det er, uten forklaring.
Tusen takk til alle dere.
Jeg håper denne boken med poesi, tanker og refleksjoner kan være både til trøst, glede og håp for mange som lever isolert, begrenset eller som på en eller annen måte har opplevd å få livet sitt snudd på hodet, men ikke minst håper jeg det kan gi andre et lite innblikk i hvordan det er å leve på denne måten.
At den kan gi en bedre forståelse og ikke minst skape større toleranse for å kunne dele det som ikke er like godt i livet uten å måtte være redd for « å ta i mot gode råd» eller oppskrifter på et bedre liv.
Det må være plass til alt og livet er dessverre ikke bare godt!
Jeg håper dere liker den!
tusentankeriord
Ønsker du å bestille et eksemplar av « ett steg av gangen» – send en Mail til [email protected] 🦋
