Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

En ting som ofte hører med når man er kronisk syk forelder, er kronisk dårlig samvittighet.
Dårlig samvittighet over alt man føler man går glipp av, ting man ikke rekker over og aktiviteter man gjerne skulle vær med på, men som nettopp pga sykdommen ikke lar seg gjøre.

Over alt kan man lese og høre om hvor viktig det er å ta del i barnas liv.
At gode foreldre er dem som følger opp og engasjerer seg i skole, fritidsaktiviteter og som er aktive i helger og som gjerne tar med barna  i skog og mark på fritiden.
“Aktive foreldre er gode foreldre. ”

Når man lever et litt mer begrenset liv enn den ” normale” småbarnsfamilien, så hjelper ikke akkurat dette presset fra alle kanter på den allerede dårlige samvittigheten som gjerne har bygget seg opp og man kjenner kanskje litt ekstra på følelsen av å ikke strekke til godt nok  som mamma eller pappa.

Er det å være en god forelder ensbetydende med hvor aktiv du er, hvor mange ganger du tar ungene med på fjelltur og andre aktiviteter  eller hvor mange fotballkamper du rekker å få med deg i løpet av året?

Jeg mener nei!

Nå mener jeg på ingen måte at det er feil eller negativt å følge opp barna sine med å være aktiv, men jeg mener helt klart at det ikke definerer gode eller dårlige foreldre.
Den jobben handler om noe helt annet og det er viktig at vi vet.

Foreldrerollen

En god forelder en en som ser og hører barna sine.
Som tar de vanskelige samtalene og som både er ærlig og til å stole på.
En god forelder elsker ubetinget og er ikke redd for å verken si det høyt eller vise det.
De gir av tiden sin med glede for å være sammen med barna og er de voksne som skaper tillit og trygghet.
De er det stedet barna vet at de kan komme, uansett hva det er.

Å være en god forelder handler lite om hva du gjør med barna, men mye om hvordan du er med barna. 

Akkurat på samme måte som at jeg mener at det ikke er dyre klær, vesker, ferier og sminke som skal til for å gi barna det de trenger eller et godt liv, men kjærlighet og omsorg.
Masse kjærlighet, omsorg og trygghet, samtidig som at man gir ansvar, viser tillit og viser at hverdagen ikke alltid er svart hvitt.

Vår viktigste jobb er å styrke dem til å tro på seg selv og la dem få vite at de er god nok, viktig og verdifull akkurat for den de er.
Uavhengig hvilken jakke de har eller hvor de drar på sommerferie.
At vi alle er ulike og at det er nettopp det som er så fint.
Og for at barna skal tro godt og være trygg på seg selv som mennesker, så hjelper det at vi foreldre også prøver å vise at vi er det.
At vi ikke banker oss selv opp med dårlig samvittighet hver eneste gang vi må legge om planene litt  og at vi  er fornøyd med den jobben vi gjør.

For så lenge vi  gjør og  vet at vi gjør det aller  beste vi kan for oss selv og for at barna skal ha det bra, så er det mer enn godt nok er det ikke?

Jeg kjenner som sagt ofte selv på følelsen av å ikke strekke til og jeg vet at jeg ikke kan være en like aktiv mamma som jeg gjerne hadde vært hvis jeg var frisk, men jeg vet også at jeg setter barna mine foran alt, at jeg er en god mamma og at jeg gjerne bruker mer tid på å tenke over dette enn hva dem gjør.

Så dytt den dårlige samvittigheten under senga og IKKE sammenligne deg med hva andre gjør eller hva andre bruker tiden på.
Skal man lære barna at forskjeller er noe unikt og viktig, så må man tåle å ikke være som alle andre, ikke sant?

tusentankeriord