Tåler vi å høre når ting er vondt og vanskelig?

 

 

Først og fremst må jeg bare få si tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på mitt forrige innlegg, ” Jeg velger å dele”
Det gjør godt å vite at det er så mange som skjønte hva jeg ville frem til og som samtidig forstår viktigheten av å dele åpent og ærlig om hvordan ting er for å øke forståelsen og slik forhåpentligvis forbedre fremtiden for ME pasienter. 
Det jeg likevel har lyst å si er at dette handler egentlig ikke bare om ME, men om veldig mye annet i dagens samfunn og hvordan vi mennesker liker å fremstå. 
Tåler vi å høre når ting er vondt og vanskelig eller skal alt pakkes inn i glansbilder før det deles ut i den store verden? 

Hvorfor er det ofte slik at man blir tipset om ” tenk positivt kurs” når man deler en realistisk hverdag som kronisk syk?

Mitt liv er ikke automatisk negativt, men faktisk noe jeg faktisk må forholde meg til og som jeg kan leve godt med, selv om det er tøffe dager. 
Er det fordi andre ikke andre tror at det finnes mennesker som lever slik som meg eller oss? Eller er det fordi de ikke tåler å høre om det? 
Er det bare plass til det perfekte der ute? 
Hvem er det i så fall da som trenger dette positive kurset?

Her er det ikke snakk om negativ tenkning.
Jeg og vi har mye fint i livet vårt, det er bare det at andre ikke alltid tåler å høre om ting slik det faktisk er.
Mitt liv er kanskje ikke positivt og fint nok til å kunne dele på SoMe.
Jeg trenger ikke kurs om positiv tenking for å få det bedre i livet mitt, jeg lever godt med sykdommen og finner mye glede i hver dag.

Når jeg deler en dag slik en dag er for meg, betyr det ikke at jeg er negativ, men realistisk. Det er slik det er.
Det er vanskelig for noen å forholde seg til.

Det er hvordan andre utenfra tolker det som er problemet. Vi tåler ikke høre «livets realiteter»

Selv om man lever med en alvorlig kronisk sykdom, så betyr det ikke at det ikke finnes mye positivt i hverdagen.
Jeg har noe å være takknemlig for og noe å glede meg over hver eneste dag.
Kanskje på en annen måte enn hva som er bestemt eller som er ” sosialt akseptabelt”, men det er nettopp dette jeg vil være med å endre. 

Hvis noen spør hvordan det går, så forventes det at man skal si at det går bra.

Sier man det ikke går bra, forventes det nærmest at man skal ta i mot deres tips og råd for hvordan ting kan bli bedre.
Hvis man ikke ikke orker å ta i mot alle disse velmente rådene og sier det går bra, så forventes det også at man oppføres seg deretter.

Slik er det også med mange andre ting!

Er man gravid skal man bare være takknemlig. Man har tross alt et barn i magen og skal bli mamma. Tenk bare på alle de som ikke kan få barn, man kan ikke kjenne på noen form for bekymring eller vonde tanker rundt dette. Da er man fort utakknemlig og egoistisk. 
Skal man gifte seg skal man bare være lykkelig, det er tross alt mange som aldri opplever å få gifte seg.
Er man syk eller har en annen form for handikap, skal man bare være glad og takknemlig for at man bor i Norge og får støtte fra NAV,slik er det ikke i andre land. Tenk bare på det! 
Det finnes alltid unnskyldninger for at man ikke skal kunne kjenne på reelle følelser, i alle fall ikke si det høyt  til noen.
Man MÅ være positiv!
Noe annet, er det ikke plass til. 

Er det virkelig slik det skal være? 

Skal vi virkelig ikke ha plass til virkeligheten?
Til alt livet handler om.
Til det fine, gode og vakre?
Til det vonde, triste og såre.
Til det tøffe, vanskelige og VIRKELIGE? 

Skal vi bare pakke alt inn i glanspapir å late som? 

Noen spiser frokosten sin på en fjelltopp, de liker vi å høre om, men vi må faktisk tåle å høre om dem som spiser frokost i sengen også. 
Vi burde ha plass til begge deler. 

tusentankeriord

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

 

4 kommentarer
    1. Hei, FInt å finne bloggen din!
      både fint og trist å lese! Fint fordi du skriver om virkeligheten, og du skriver så bra! Og så fint at du har mye å glede deg over, tross sykdom! Men trist å høre om sykdom, og hvordan det påvirker dagene. Jeg er så enig i at det må være rom for det virkelige livet i sosiale medier også. Mennesker må tåle å høre om smerter også, ikke bare solskinn. Så takk for at du deler 🙂 Jeg er i lignende situasjon. Har ikke ME, men mange like symptomer. Så det var mistanke om ME for 20 år siden, når jeg ble syk. Før de fant ut at jeg hadde Spinal Myoklonus. Jeg deler også 🙂 Så mennesker kanskje kan forstå bedre 🙂 Ønsker deg, sønnen din og familien gode dager!!
      Hilsen Åshild

    2. Åshild: Livet mitt er livet mitt, på godt og vondt. Hva som er normalt for mer er kanskje ikke normalt for noen andre.
      Så fint at du deler også, så kanskje andre som er i samme situasjon som din egen ikke føler seg så alene.
      Takk for tilbakemelding og gode ord.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg