Vel overstått eller skal vi si overstimulert jul?
For det er virkelig slik det føles etter disse ukene. Det hjelper nesten ikke hvor rolig jeg tar det, hvor godt jeg planlegger eller prøver å tilrettelegge. Eller jo, det hjelper nok, men det påvirker likevel også mye. Dessverre ikke alltid på en god måte. Jeg tør ikke tenke på hvordan det hadde blitt om jeg ikke planlagte i forkant, slik jeg faktisk gjør, men det sier også litt om hvor sårbart alt er og hvor lite « utenom det vanlige» som skal til i hverdagen for at det ikke er så stabilt lenger. Det er kanskje det jeg synes er mest krevende med denne tilværelsen.
Jeg er nok ikke alene om å føle meg rimelig overkjørt om dagen? Desember tar på og når nettaviser, SoMe og venner prater om
« nytt år og nye muligheter, komme tilbake til gode treningsvaner og begynne et nytt og bedre liv», så kjennes det virkelig ut som jeg er litt mer på nivå med en overtrøtt og nettopp ja, overstimulert baby som både er sulten og lei seg, men som ikke klarer verken å finne ro eller spise fordi kroppen jobber på høygir. Det har rett og slett blitt for mye.
Det er ikke så lett å forstå, men jo mer jeg har mobilisert over tid, jo vanskeligere er det å « lande» når tiden er inne for det.
Jo mer trøtt og utmattet jeg blir, jo mer sliter jeg med å faktisk få sove og søvnkvaliteten er helt elendig når jeg endelig får bittelitt søvn.
Det sier jo seg selv at dette ikke er en kombo som hjelper på verken det ene eller det andre.
Det må liksom landes litt og litt, før kroppen sakte og forhåpentligvis sikkert kommer tilbake til sin egen normal over tid. Hvor lang tid der tar er umulig å si for det kommer jo an på alt annet som skjer i hverdagen ellers og der er det jo en hel del man ikke får styrt noe særlig over selv.
Jeg er akkurat ferdig med min andre runde med munnsår + en uvi for denne gang. Også typiske ting som skjer når jeg er over tålegrensen. Kroppen gir tydelige tegn på at nok er nok ved å sende immunforsvaret ut på en aldri så liten berg og dalbanetur. Akkurat det man trenger. NOT!
MEN – når alt dette er sagt, så har jeg – tro det eller ei, hatt en fin jul og nyttårsfeiring med mine. Mange fine minner til å lagre i minnebanken og som hjelper på nå som alle er tilbake til « normalen» og gjør sine ting.
Det er bare sånn livet mitt er og det ene utelukker heldigvis ikke alltid det andre. Det går an å oppleve glede og fine øyeblikk, selv om kroppen oppfører seg tullete og ikke spiller på lag. Det gjør det mer krevende, men samtidig så er det jo noe av det jeg bare har lært meg å leve med på et vis. Det er sånn det er for meg og mange andre.
Her er det ingen store nyttårsforsetter eller drømmer for det nye året. Bare håp om at vi skal komme gjennom på best mulig måte og at det innimellom alt bevilges noen fine øyeblikk og friminutt med de jeg er mest glad i av alle. Det gjør det i alle fall litt lettere å komme gjennom alt det som ikke er like fint.
Et godt nok år med andre ord.
Håper det samme for dere.
klem