Når huset våkner til liv og kaffelukten sniker seg innpå meg, det er søndag.
Når jeg sitter her på plassen min og ser på gjengen min og de fine rosene jeg fikk hos dem, da tenker jeg hvor heldig jeg er som havnet her hos akkurat dem.
Litt om gangen…..
Det har vært tøffe dager siden hjemkomsten.
Jeg har ikke fått gjort så mye annet enn å pakke ut å prøvd å komme tilbake til normalen her hjemme.
Det siste jobbes stadig med.
Barna er tilbake på skolen, godt og slitsomt på samme tid.
Godt fordi det betyr at det er lengre perioder med stillhet og muligheter for å hente seg inn i huset, slitsomt fordi det betyr alarmer, morgen og ettermiddag, faste tidspunkt til treninger, lekser, middag og alt som hører med…. som regel fulle timeplaner fra morgen til kveld.
Jeg blir sliten bare av å skrive om det.
Man henger med en liten stund, så kjenner man at man må begynne å ta stålkontroll på alt igjen og allerede før første uka er omme, så føler man seg ganske så utilstrekkelig som både mamma, kone, venninne og alt som er.
En av de nærmeste dagene skal jeg til legen og diskutere en behandling jeg kanskje skal prøve ut og jeg håper det blir slik.
Ift min situasjon nå så føler jeg at jeg ikke har noe annet valg enn å prøve ut.
Akkurat nå er immunforsvaret mitt så lavt og det skal ikke noe til før jeg blir angrepet av infeksjoner.
Utallige antibiotikakurer og kroppen er ufattelig sliten og begynner å gi beskjed at nok er nok.
Jeg føler meg desperat etter litt bedring og jeg trenger virkelig å få løftet det immunforsvaret mitt.
På nåværende tidspunkt så er det slik at jeg nesten ikke kan forlate huset uten å bli angrepet av infeksjoner og det blir bare verre og verre ettersom tiden går.
Jeg kjenner på kroppen at den blir svakere ettersom tiden går og det er skremmende å se hvordan kroppen forfaller uten at det gjøres noe.
Vel, en om ikke oppmuntrende, så var det nå hvertfall en oppdatering fra denne kanten.
Litt og litt, så er man kanskje der en dag?
Jeg håper det.
Nå skal jeg hvertfall avslutte kvelden med en stor kopp te, håpe kroppen blir såpass avslappet at jeg har en god natt søvn fremfor meg.
Jeg er spent på hva fremtiden bringer! 
God natt.
TusenTankeriOrd
Jeg har enda ikke gitt opp håpet!
I dag har jeg skikkelig høstfølelse.
Eller, det har jeg faktisk hatt store deler av sommeren.
Jeg kan faktisk ikke huske en verre sommer.
Å ja, hvis du ikke tåler å lese om det, da må du nesten bare hoppe videre til noe annet.
Jeg må få det ut og dette er mitt fristed.
Jeg gruer meg til enda flere måneder med dette, så en vinter i møte der fremme.
Jeg er ikke klar for verken det ene eller det andre.
Man kan nesten ikke prate høyt om det.
Da er man den negative som bare klager på været, som aldri gjør annet enn å syte og bære seg over hvor tragisk det er med så lite sol og så mye regn i sommerferien.
Facebook-politiet sitter på vakt og passer på, man kan IKKE klage. Vi har det så godt i dette landet at været, det blir rett og slett bare for dumt å nevne med et ord i det hele tatt.
Kun når det er sol selvsagt. Da kan man dele alt man vil….bortsett fra de som ikke tåler varmen så godt da, eller de som ikke liker sol, de må bare holde kjeft!
Finnes regler for alt på FB, så det gjelder å passe på, så man ikke tråkker i salaten.
Jeg er takknemlig for mye og jeg er veldig flink til å huske på det også, hver dag, og det tror jeg de fleste er.
Det betyr ikke at man ikke skal få dele frustrasjon eller følelser bare fordi det ikke passer noen andre….uansett hva det gjelder.
Hva med å passe på seg selv regelen?
Alle er ulik og har ulike behov, interesser osv-regelen?
Helt siden sommeren i fjor, har jeg gledet meg til neste sommer, altså denne.
Jeg har gledet meg til at det muligens var en bitteliten mulighet for at det kaaaaanskje kunne komme litt stabilt, mildere og fine dager slik at jeg kunne oppleve litt fremgang i formen og delta litt i hverdagen til barna mine.
Jeg ønsker for hardt og da blir skuffelsen deretter.
Spesielt når man er bosatt i Bergen og det er ikke morsomt lenger heller. Det er rett og slett tragisk.
Siden skoleslutt har det regnet stort sett HVER ENESTE dag og mulighetene for formstigning, den har jeg bare kunnet se langt etter. Istedenfor har jeg måtte øke medisiner, gjort minst mulig og vært ute av stand til å finne på noe som helst med ungene på egenhånd.
Jeg kan selvfølgelig ikke bare skylde på været, men det har ikke gjort det noe lettere og været har faktisk ekstremt mye å si for min del.
Kroppen fungerer mye bedre i stabilt og mildere vær. Så enkelt.
“Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” – Vel, da har du ikke kjent hvordan det er å leve med en slik kropp som min og bodd i Bergen samtidig.
Det handler ikke om sene sommerkvelder med utepils og is og alt det der, selv om det jo selvfølgelig høres helt nydelig ut.
Det handler om ønsket om å få til bare bittelitt mer, være mamma for det kjæreste man har på jord – være sammen, være kone og venninne. Det handler om livskvalitet – å leve, det handler om at det eneste lille håpet jeg hadde om det bedre, det regnet vekk ikke bare på en dag, med på regværsrekord etter regnværsrekord.
Å hvis noen lurte, JEG VET at man ikke bare kan gå inn å forandre været, men det må være lov å være litt oppgitt og lei seg innimellom?
Jeg har hatt 3 antibiotikakurer denne sommeren.
Fordi jeg har en kropp som ikke tåler å bli det minste kald. Og jeg har ikke vært mye ute.
Jeg er så utrolig lei av at en liten tur ut setter meg tilbake flere måneder.
Jeg har ikke råd til det.
Jeg har allerede mistet så mye dyrebar tid.
Tid som ikke har kunne blitt brukt til noe nyttig.
Mistet, får den aldri tilbake.
Du kan kan jo bare kle på deg bedre
Du kan jo bare flytte
Du kan jo bare……
Alt som kan være med å gjøre vår situasjon bedre slik det er i dag er vurdert og gjort.
Nå handler det om å gjøre det beste ut av det, så får vi se.
Så, når jeg har fått tømt systemet for litt frustrasjon, så håper jeg fremdeles på at sommeren melder sin ankomst ila kort tid slik at både jeg og andre solhungrige bergensere får tørket litt opp før høsten og vinteren setter i gang.
Det syns jeg vi har fortjent.
TusenTankeriOrd
Ute
UTE
Å tasse barfot i gresset
et sted ingen har tråkket før deg
mykt og grønt
kaldt og skjønt
Jeg kaller det frihet.
Å trekke magen full av luft
når man er utenfor husets vegger
gjør det en gang
gjør det to
Jeg kaller det å leve.
Strekk armene høyt til værs
kjenne solstråler mot din hud
høre etter
kjenn på lukter
Jeg kaller det lykke.
Du sitter inne og kikker ut
lengselen vokser i takt med tiden
du ønsker en gang
du ønsker to
Kanskje morgendagen gir etter.
tusentankeriord
Følg tusentankeriord på INSTAGRAM
Smertekamp!
SMERTEKAMP
Jeg må skrive litt om smerte.
Om hvordan jeg opplever hverdagen med smerte, hvordan det påvirker meg, oss.
For mine smerter påvirker faktisk hele familien.
Smerte… jeg hater smerte!
Det har ødelagt livet mitt på flere måter.
Det påvirker meg i så stor grad hver eneste dag, i alt jeg gjør, hver eneste avgjørelse jeg tar.
De forbanna smertene.
Styrer alt for mye.
-“Har du ikke paracet? Ta deg en paracet! “
Jeg vet det er godt ment, men folk aner virkelig ikke hvor heldig de er.
Hodepine? Hive i seg to paracet og vips, så god som ny.
Jeg kan bare drømme om samme effekten.
Jeg skriver ikke dette for å få sympati eller for å få de til å “forstå” min hverdag. Hvis noen vil prøve å forstå er det fint, men jeg syns det er bra ikke alle vet hva slike smerter innebærer.
Jeg unner ingen en hverdag preget og styrt av smertekamp.
Jeg har levd med sterke smerter i mange år.
Jeg tror ikke jeg kan huske en hel dag uten smerte, men det er veldig viktig å bemerke seg at det finnes forskjellig type smerter.
Det finnes smerte man kan leve med, som man kan klare å behandle og som man kan holde i sjakk, men så finnes den smerte som rett og slett er umenneskelig grusom.
Smerte som ingen smertestillende ( ihvertfall ikke som jeg ha fått) kan tar bort.
Smerte som får deg til å tenke slemme tanker om livet når det pågår som verst.
Den smerten som påfører deg det vondeste du noensinne kan tenke deg.
Som får deg til å hyle, gråte, være stille, vugge frem og tilbake, kaste opp, kaldsvette, fryse.
ALT PÅ EN GANG!
Du vet aldri hvordan du reagerer når det oppstår.
Du prøver å holde fokus så lenge som mulig, men mister nesten alltid kontrollen.
DEN SMERTEN!
Når jeg møter slike netter og dager med intense anfall, det er da jeg begynner å tenke hvor lenge denne kroppen min faktisk kan takle disse ekstreme påkjenningene som den er utsatt for.
Det er en utrolig belastning, ikke bare det å komme seg gjennom disse dagene og nettene med intense smerter, men også det å komme seg på beina i etterkant.
Jeg kjenner det bare på hvordan kroppen er, etter minimalt med søvn, intense smerter, og alt som hører med.
Hele kroppen er i helspenn.
Bare å gå over gulvet til toalettet krever ekstremt mye energi og konsentrasjon og jeg venter i det lengste før jeg klarer å samle meg til å gå.
Prate, spise, berøring.
Kommer noen borti meg er det er som om nervene ligger utenpå huden. Støt!
Alt gjør vondt og signalene blir sendt ut til hele kroppen som en eksplosjon.
Blir det for mye støy og bevegelser rundt meg, kan jeg fort bli irritert, sliten og trekke meg unna.
Jeg fryser, er kvalm og ør i hele kroppen.
Tappet for alt av krefter.
Jeg er ikke meg selv, smerten spiser meg opp. Tar over hverdagen min, livet mitt.
Jeg har brukt opp alt jeg har på å kjempe og nå prøver jeg å samle sammen restene, lime sammen og sakte men sikkert komme meg på beina.
Det tar tid og faktisk mye lenger nå enn for noen år siden.
Det går ikke an å forklare hvordan det kjennes ut når det står på som verst, men jeg unner ikke noen å oppleve å havne i samme situasjon.
Det er som den ene eksplosjonen etter den andre går av på innsiden uten at man greier å sette en stopper.
Før man får ryddet unna skadene etter den ene eksplosjonen, så setter det i gang en ny og til slutt, så mister man rett og slett kontrollen.
Man ligger der hjelpeløs og vrir seg i intense smerter og må vente til det er overstått.
Man taper hver gang.
Blir svakere hver gang.
Dette skjer igjen og igjen OG IGJEN!
Jeg kan ikke gjøre noe, mannen kan ikke gjøre noe!
Dag ut, dag inn.
Uke ut, uke inn.
År ut, år inn.
SMERTEKAMP!
Hvor mye klarer denne kroppen av disse kampene?
Når er det min tur til å vinne en omgang?
tusentankeriord
#smerte #smertekamp #kroniskesmerter
#helse #smerte #fatigue #myalgiskencefalopati #fibromyalgi #smertekamp
Ikke slipp meg!
IKKE SLIPP MEG
Hører du meg når jeg ligger her og roper, uten å lage en lyd?
Det er da jeg trenger deg sammen med meg.
Ser du meg når jeg vrir meg i smerte, når jeg i mørket holder ut atter en dag?
Det er da din trygghet gjør meg sterkere.
Kjenner du hvor hardt jeg ønsker, at dager blir som det øyeblikket?
Det er da du holder rundt meg og ikke slipper taket.
tusentankeriord
#dikt #kjærlighet #smerte #sykdom #ME #myalgiskencefalopati #dager #poesi
Mamma kommer snart!
Mamma kommer snart
Mamma kommer lille venn
om en liten stund
Hun må hvile litt igjen
ta en liten blund
Mamma kommer snart
da kan vi leke sammen.
Må bare ha en blund
så kan vi gå til dammen.
Straks er mamma klar
da slipper du å vente mer
-Hvorfor må du alltid hvile?
Hvorfor kan du ikke høre mer?
Mamma blir med neste gang
da går det sikkert bedre.
Nå må hun trekke seg tilbake
legge seg litt istedet.
tusentankeriord
Følg tusentankeriord på INSTAGRAM
Snu deg vekk!
Når noen er ute etter å såre deg
snu deg vekk
Når noen viser de ikke liker deg
trekk deg unna
Når noen forteller andre uriktige ting om deg
vis dem motsatt
Ikke brukt tid på å forklare og forsvare
en dag vil alle se
At all den hakking og vonde ord
var kun for å skjule sin egen vrede
tusentankeriord
Du elsker meg når jeg trenger det mest!
-Legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman-
Du stryker fingrene gjennom det uvaskede håret mitt.
Jeg føler meg klam og ekkel, men det ser ikke ut til å påvirke deg på noen måte.
Du elsker meg og du sparer ikke på muligheter til å vise det. Aldri.
Så mye har blitt forandret i livet vårt, snudd helt opp ned og ting ble ikke slik som vi hadde tenkt.
Likevel, du står her, trygt ved min side.
Nekter å la meg gå motbakkene på egenhånd.
Det er midt på natten.
Smertene herjer som verst nå. Ingenting hjelper.
Jeg har lyst å hyle, men jeg er så sliten, at jeg klarer ikke få frem en eneste lyd.
Plutselig kjenner jeg en arm rundt meg.
Det er du som holder rundt meg.
Du vet det bare, gjør du ikke?
Det er som om du føler det på deg.
Blir du aldri lei?
Du blir sint når jeg spør deg om det.
Det vil du ikke høre snakk om.
Jeg er egentlig redd når jeg spør.
Redd for at du en gang svarer noe annet.
Det er akkurat som en del av meg hadde forstått hvis du en dag plutselig ikke hadde orket mer, samtidig som den andre delen hadde blitt sittende igjen helt knust.
Når jeg er på mitt aller dårligste, det er da du er flinkest til å fortelle meg hvor mye jeg betyr for deg.
Hvor søt du syns jeg er, selv om jeg absolutt ikke føler meg søt etter dager i seng/sofa og uten dusj og hårvask.
Det er da du legger planer for fremtiden sammen med meg.
Jeg gråter nesten alltid… uten at du ser det da.
Jeg tror ihvertfall ikke at du ser det.
Du kaller meg jenta di når jeg fortjener det minst.
Når jeg har det vondt og vanskelig.
Du vet det er da jeg trenger det mest.
Hvem hadde trodd at dette skulle bli vår hverdag?
Det at du vasker håret mitt og barberer leggene mine er faktisk blitt helt vanlig.
Jeg føler meg innimellom som en belastning.
Uansett hvor mye du beroliger meg, jeg kan ikke for det.
Du er mye flinkere enn meg til å se realiteten i vår hverdag.
Du planlegger hele vår fremtid, hus, aktiviteter med hensyn til mine helseutfordringer.
Du kommer stadig opp med nye hjelpemidler, Ideer eller forslag som skal gjøre situasjonen lettere for oss.
Jeg, jeg går rundt å venter på at det skal falle en stjerne i hodet på meg slik at jeg kan bli frisk og vi kan fortsette der vi slapp for ja…. la oss se, sånn ca 10 år siden?
Jeg er fremdeles i benektelse på mange områder og det frykten om å være til bry ovenfor andre som er størst.
Du tenker på ting som jeg frykter mest av alt.
Du er alltid i forkant.
Hvis det er noe du kan gjøre lettere, så gjør du det.
Du giftet deg med en aktiv, spontan, sosial og tøysete jente som alltid fant på masse sprell.
Tøysete er jeg nok enda, men alt det andre har jeg nok måtte la vike for sykdommen.
På innsiden er jeg den samme gamle jenta.
Hun slipper bare ikke helt ut
Heldigvis så ser du henne likevel.
Du ser hvordan hun prøver sitt aller beste.
Hverdagen består også av gode perioder.
Heldigvis.
Fine øyeblikk, latter, smil og masse fine stunder sammen.
Det er de som gjør oss sterkere og tryggere.
Du gjør oss sterkere og tryggere.
“Sammen så klarer vi alt, baby!” – det pleier du si.
Jeg tror du har rett. Jeg vet du har rett.
Sammen klarer vi alt!
Takk for at du er min.
Jeg elsker deg.
tusentankeriord
Følg tusentankeriord på INSTAGRAM
Familie, ferie og fyll
Nå i disse ferietider vil jeg dele en opplevelse vi hadde på en av våre ferieturer til Gran Canaria for en stund tilbake.
Den sitter fremdeles sterkt i både hos oss voksne og barna våre og det hender ofte at vi prater om den.
Dette er ingen enestående opplevelse, dessverre, men kanskje, bare kanskje det kan få noen til å tenke seg om en ekstra gang før de utsetter barna for det som oppleves som utrygt og skremmende i et ukjent land der absolutt alt er fremmed.
Det er der de trenger at mamma og pappa er til å stole på 100%!
LA FERIEN BLI ET GODT MINNE FOR ALLE! 
Etter noen dager med sol og deilige dager på Gran Canaria, har vi beveget oss litt rundt i nærområdet de første dagene.
Denne kvelden endte vi opp på Amadores stranden, der vi skulle avslutte en deilig dag i solen med de gode guttene våres.
Vi fikk noe å drikke, satt og så på den fine solnedgangen mens vi ventet på middagen vår.
På bordet like ved, satt en familie på 4. De hadde nok sittet der en stund. Barna satt fremdeles i badetøy og både mammaen og pappaen var synlig beruset. Ene jenta gråt. Hun virket redd.
I begynnelsen var det ikke lett å vite om det var pga at foreldrene var full eller om det var noe annet.
Den andre jenta lo høyt flere ganger. Noe som til slutt viste seg, at var et forsøk på å skjule redselen hun hadde inni seg.
Redselen for at vi andre skulle se…
Jeg gav beskjed til betjeningen at de ikke burde servere dette paret mer alkohol. De var heldigvis enig og de holdt faktisk på det. Bare synd de ikke hadde stoppet for lenge siden.
Etter en stund fikk jentene overtalt mammaen til å ta dem med hjem. Den ene jenta gråt fremdeles.
I hver sin hånd, prøvde de å støtte mammaen ut av restauranten.
Vi fulgte med og kjente klumpen i magen vokse.
De klarte å holde henne på beina…. Ca 10 meter!! Da falt hun over ende og landet på noen solsenger.
Nå gråt begge jentene høyt.
Faren lå og sov med hodet på bordet og fikk ikke med seg noe av hva som akkurat skjedde.
Nå kjente jeg virkelig sinnet og tristheten vokse i meg! Stakkars små.
Den ene jenta løp avgårde over stranden og ene servitøren løp etter for å passe på. Den andre jenta satt tilbake og hikstegråt. Hun virket helt utslitt, utmattet av alt som hadde skjedd.
Vi satt tilbake og visste nesten ikke hva vi skulle gjøre. Hvem kunne vi ringe?
Etter en samtale med de som jobbet på restauranten ble vi enige om at de skulle prate med foreldrene. Imens prøvde jeg å prate med jentene.
De var livredde og ville bare hjem.
De var ikke trygge på meg heller og spurte meg flere ganger hva jeg skulle med dem. Den ene jenta holdt meg likevel i hånden hele tiden. LIVREDD!!
Til slutt skjønte de at jeg bare ville hjelpe dem og de fortalte meg at de hadde prøvd å få foreldrene med seg hjem lenge. Nå som de var blitt så full, ble de redde og visste ikke hva som ville skje. De ville ikke tilbake til hotellet med foreldrene. De ville være med oss.
De ville heller være med oss, vilt fremmede mennesker, enn å reise sammen med sine egne foreldre!!
Jeg får bare vondere og vondere i magen av hele greia… Den ene jenta holder meg enda. Nekter å slippe taket.
Faren blir hissig og kommer helt opp i ansiktet på meg. Han lurer på hva jeg vil. Han klarer nesten ikke stå på beina. Mammaen klarer det ikke og blir sittende et stykke unna.
Jeg forklarer at jeg bare prøver å hjelpe og kan få barna trygt hjem, at de er redde og kalde.
Han kommer helt opp i ansiktet på meg og virker en stund truende. Jeg blir stående og se på han. Viker ikke en millimeter. Jeg kjenner pulsen, men er mer sint enn redd!
Den ene jenta begynner å hyle: Slutt! Gi deg! Hun er snill! Vi vil være med dem! SLUTT!!!
Hele situasjonen er absurd og jeg har bestemt meg. Jeg beveger meg ikke en millimeter. Han får bare slå meg rett ned.
Faren tar et skritt tilbake, litt mildere i tonen prøver han å prate til jenta. Prøver å fortelle henne at de skal reise hjem med en taxi nå.
Begge jentene er oppløst i tårer. Ingen av dem vil være med i den bilen. De vil være med oss.
Utrolig vanskelig situasjon!
Jeg får mest lyst å rive til meg jentene, men ser samtidig at de er svært bekymret for sin mor som virker mest full!
De er redde hun skal falle og skade seg, redd hun ikke finner veien hjem osv..
Jeg kjenner tårene presse på.
Mammahjertet mitt gråter for lenge siden, men jeg må være sterk. Mine egne barn sitter skrekkslagen tilbake og får med seg det hele.
Mannen min sitter på vakt, like sint og fortvilet han også.
Vi får vite hvilket hotell familien bor på. En av betjeningen ringer dit og forteller at det nå er på vei en familie og hvilken stand dem er i.
De får beskjed om å følge med.
Jentene er litt roligere. Faren også.
Nå virker han mer flau enn sint!
Jeg griper hånden til den ene jenta, gir en lapp med tlf mitt. Forteller henne at om det skjer noe mer, skal de løpe til resepsjonen og be de ringe politiet.
Hun nikker!
Den ene servitøren har bestemt at han skal kjøre de hjem. Noe vi andre er veldig glade for.
Faren endrer plutselig helt adferd og takket meg for hjelpen før han gikk.
Jentene snudde seg flere ganger og så på oss… Jeg hadde vondt i hele kroppen!
Servitøren kjente betjeningen på hotellet denne familien bodde på. Han lovet at de kom til å følge med. Dessuten kjente han litt til denne familien fra før og kunne fortelle at dette aldri hadde skjedd før. Den ene jenta nikket og bekreftet at dette var første gang mamma var full!
Jeg vet ikke, men følte meg maktesløs! Det er uansett ingen unnskyldning for det som hadde skjedd.
Videre fortalte servitøren at dette skjedde nesten hver eneste dag. Skandinaviske foreldre drakk seg overstadig beruset og barna ble sittende igjen livredde og oppløst i tårer til langt på natt.
Som oftest var det heller ingen andre rundt som brydde seg slik vi gjorde.
Det blir oversett! Barna blir oversett og overlatt til seg selv med fulle foreldre i et fremmed land.
Jeg gremmes!!
Jeg blir sint og skjønner virkelig ikke hva som går igjennom hodet til foreldre.
Ja, vi er på feire, ja vi skal kose oss, ja vi kan ta en øl til maten, men er det liksom greit å drikke fra morgen til kveld med barna på slep!?
Nei, det er ikke det!
Du gjør det ikke hjemme! Hva som får folk til å tro at det er helt greit å gjøre det på en totalt fremmed plass? Der alt er ukjent og ingen prater samme språk?
Jeg lar middagen stå urørt!
Betjeningen tilbyr seg å varme det på nytt, men jeg er ikke det minste sulten.
Jeg er trist og lei meg! Sint og forbanna!
Jeg vil ha mine egne barn hjem og trygt i seng.
Hele kvelden er annerledes.
Jeg klarer ikke slutte å tenke på de to jentene. De ansiktene…
Jeg håper inderlig at det stemmer det han ene sa.
At de egentlig er ok folk.
At dette ikke har skjedd før.
Jeg håper at disse jentene aldri må oppleve dette igjen.
Samtidig vet jeg at dette er hverdagen for mange.
Burde jeg gjort noe mer? Hva kunne jeg gjort annerledes.
1000 spørsmål dukker opp.
Hvis voksne på død og liv må avreagere med så mye alkohol når dem er på ferie, burde dem heller vurdere å reise en ekstra tur uten barna slik at familieferier kan bli et minne istedenfor et traume for barna.
Ingen barn fortjener å oppleve det vi ble vitner til i dag. Uansett om det er en engangshendelse eller hverdagskost!
Vi er voksne, de er barn!
Vi er den eneste tryggheten de aldri skal måtte tvile på.
Uansett hvor vi befinner oss i verden.
Tusentankeriord