Ja, det går faktisk an, selv om mange misforstår hva som menes når jeg sier det høyt.
Jeg er lykkelig og har det fint,  selv om det liksom ikke alltid helt ” rett” å si når man er kronisk syk i tillegg.
Jeg sier ” rett” fordi jeg i noen anledninger har fått ganske kvasse og stygge kommentarer på akkurat dette.
Hvordan jeg kunne være så syk som beskrev meg som lykkelig og glad i livet.
Noen opplevde det  provoserende at jeg brukte de ordene.
Lykke var kanskje ikke tiltenkt kronisk syke, eller?

La meg prøve å forklare.
Det å ha godkjent begrensingene man møter  i hverdagen og ta valget om å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, er ikke det samme som at man ikke ønsker seg en bedre og friskere hverdag.

Det betyr egentlig bare noe så enkelt som at jeg ikke orker å bruke hele livet mitt på å tenke på hva jeg egentlig går glipp av hver eneste dag, hva som kunne vært og hvor jeg kunne vært.
Jeg lever her og nå.
Her, sammen med mine barn, mann og venner rundt meg.
Jeg vil at den tiden skal bety noe, på tross av at den er litt annerledes enn hva som først var tenkt.

Jeg er lykkelig, har fin familie og gode venner rundt meg.
Jeg opplever hele tiden å føle meg elsket og satt pris på, jeg smiler masse og jeg er glad i livet mitt.

Noen ganger føler jeg at folk, nettopp  pga sykdommen min tror, eller kanskje forventer at jeg er bær smile mindre eller være mindre glad.
At jeg hele tiden burde være på jakt etter en  mirakelkur og at så lenge den ikke er funnet, så har jeg det kjipt rett og slett.

Det er helt feil!

Nei, livet er ikke alltid like lett  og innimellom går ikke ting  alltid som planlagt, men slik er det vel for alle innimellom og kanskje litt ekstra hos de som har ekstra, men jeg har mye godt i livet mitt også, HVER DAG.
Det tillater jeg meg å glede meg over så mye jeg kan.
Det er nok tøffe tak som det er og jeg trenger å utnytte hvert eneste gode øyeblikk jeg får. Fult ut!

 

I starten, da jeg først begynte å bli skikkelig dårlig, hadde jeg knalltøffe dager.
Jeg var bekymret, redd og visste overhodet ikke hva som skjedde med kroppen min.
Jeg var til og med redd for at jeg skulle dø.
Plutselig var kroppen ikke til å kjenne igjen og jeg skjønte rett og slett ikke hva som skjedde.

Nå, noen år etter er jeg klokere, kjenner sykdommen bedre og har ikke den samme redselen rundt det.
Jeg har godtatt at livet mitt har måttet forandre seg, lært meg å finne andre løsninger og andre måter å gjøre ting på.

 

Ja, men du er jo så ung?
Ja, det er jeg, men det gjør ikke situasjonen min noe annerledes, gjør den vel?
Jeg blir ikke friskere fordi jeg er ung. 

Jeg blir heller ikke friskere av å sette meg ned å blir forbanna og lei fordi jeg i så ung alder sitter med de begrensningene jeg har.
Utgangspunktet er det samme og jeg prøver å takle både de gode og dårlige dagene på en så god måte jeg bare kan. 
For det skjer det også, at jeg har  dager  innimellom der jeg nesten ikke holder ut og det kjennes ut som jeg  ikke klarer å holde fast ved noe.
Det er vondt og vanskelig å leve et begrenset og “fengslet” liv over så lang tid. 

Det påvirker hele familien.
Nettopp derfor er det så viktig for meg å holde fast ved alle de gode tingene.
Snu hver en stein og prøve å finne noe fint ut av dagen.

Høres helt sikkert teit ut, men det er slik jeg overlever. 

 

Jeg velger å leve litt innimellom, selv om jeg vet at det kanskje får konsekvenser i ettertid.
Jeg velger  å gjøre ting som kroppen tåler dårlig og jeg tar støyten! Jeg vet jeg må.

Selvforskyldt, vil mange si.
Jeg er ikke enig!

Det er ikke min feil at kroppen ikke tåler en tur på senteret, en tur i nærområdet, besøk og alle disse tingene.
Noen ganger er det godt å få et friminutt.
Kjenne luften i ansiktet og høre lyder utenfor huset.

Da vet man hva som kommer i ettertid og det er lettere å takle. 

 

Hver eneste dag tenker jeg hvor heldig jeg er.
Hvor heldig jeg er som har den familien jeg har,  de gode vennene mine og de fine stundene.
For det er faktisk noen av dem også.

Det er mange som ikke har de samme mulighetene som meg.
Nesten hver dag skjer det noe som får meg til å smile eller le og jeg bruker de episode til å holde fast og hjelpe meg videre. 

 

 

Jeg har lært så mye de siste årene.
Ikke bare om sykdommen, men også om meg selv.

Ting jeg ikke tenkte så mye på før, er plutselig blitt ekstremt viktig for meg.
Ting som bare var noe som skjedde helt naturlig er plutselig høydepunkter i hverdagen.

Målene jeg setter meg for dagen er ikke på langt nær så store som de var før, men likevel gir de meg en bedre følelse når jeg oppnår dem.

Mestringsfølelse

 

Jeg er ikke sint, jeg er ikke bitter eller forbanna.
Jeg velger å se på de gode tingene i livet mitt.
De hjelper meg igjennom de tøffe dagene.

 

Jeg er syk, men jeg er lykkelig!

 

tusentankeriord