Jeg starter dagen …

 

JEG STARTER DAGEN 

 

Jeg starter dagen med å kjenne at jeg lever.

En tung og sliten kropp som stritter mot etter en vanskelig natt. Ingen valg, en ny dag må ta fatt.

 

Jeg starter dagen med å føle smerte.

Man gjør alt man kan  for at det skal lette, men smertene  er vanskelig å mette.

 

Jeg starter dagen med å være takknemlig

For før de går ut døren har de allerde passet på, at jeg har det jeg trenger resten av dagen nå.

 

Jeg starter dagen med å håpe!

Kanskje en dag livet snur for alle oss. En dag er vi tilbake! fortsett å slåss .  ♡

 

Tusentankeriord 

 

 

 

 

 

#dagen #ME #smerte

 

Litt om gangen…..

Det har vært tøffe dager siden hjemkomsten.
Jeg har ikke fått gjort så mye annet enn å pakke ut å prøvd å komme tilbake til normalen her hjemme. 
Det siste jobbes stadig med.

Barna er tilbake på skolen, godt og slitsomt på samme tid.
Godt fordi det betyr at det er lengre perioder med stillhet og muligheter for å hente seg inn i huset, slitsomt fordi det betyr alarmer, morgen og ettermiddag,  faste tidspunkt til treninger, lekser, middag og alt som hører med…. som regel fulle timeplaner fra morgen til kveld.

Jeg blir sliten bare av å skrive om det.
Man henger med en liten stund, så kjenner man at man må begynne å ta stålkontroll på alt igjen og allerede før første uka er omme,  så føler man seg ganske så utilstrekkelig som både mamma, kone, venninne og alt som er.

En av de nærmeste dagene skal jeg til legen og diskutere en behandling jeg kanskje skal prøve ut og jeg håper det blir slik. 
Ift min situasjon nå så føler jeg at jeg ikke har noe annet valg enn å prøve ut. 

Akkurat nå er immunforsvaret mitt så lavt og det skal ikke noe til før jeg blir angrepet av infeksjoner. 
Utallige antibiotikakurer og kroppen er ufattelig sliten og begynner å gi beskjed at nok er nok.

Jeg føler meg desperat etter litt bedring og jeg trenger virkelig å få løftet det immunforsvaret mitt.
På nåværende tidspunkt så er det slik at jeg nesten ikke kan forlate huset uten å bli  angrepet av infeksjoner og det blir bare verre og verre ettersom tiden går.

Jeg kjenner på kroppen at den blir svakere ettersom tiden går og det er skremmende å se hvordan kroppen forfaller uten at det gjøres noe.

Vel, en om ikke oppmuntrende, så var det nå hvertfall en oppdatering fra denne kanten.
Litt og litt, så er man kanskje der en dag?

Jeg håper det.
Nå skal jeg hvertfall avslutte kvelden med en stor kopp te, håpe kroppen blir såpass avslappet at jeg har en god natt søvn fremfor meg.

Jeg er spent på hva fremtiden bringer! 💖

God natt.

TusenTankeriOrd

Ute

 

 

 

UTE

 

Å tasse barfot i gresset
et sted ingen har tråkket før deg
mykt og grønt
kaldt og skjønt
Jeg kaller det frihet.

Å trekke magen full av luft
når man er utenfor husets vegger
gjør det en gang
gjør det to
Jeg kaller det å leve.

Strekk armene høyt til værs
kjenne solstråler mot din hud
høre etter
kjenn på lukter
Jeg kaller det lykke.

Du sitter inne og kikker ut
lengselen vokser i takt med tiden
du ønsker en gang
du ønsker to
Kanskje morgendagen gir etter.

tusentankeriord

 

 

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM 

 

Jeg er redd!

 

 

 

Jeg er redd for at jeg ikke vet hvor mange flere gode dager jeg har igjen.
Jeg er redd for hva denne sykdommen betyr og hva det vil gjøre med livet og kroppen min. 
Jeg er redd for at jeg ikke bruker nok tid på familie og venner. 
Jeg er redd for at jeg ikke forteller de menneskene jeg er glad i det jeg egentlig vil si og som de kanskje hadde trengt å høre. 

Jeg er redd jeg ikke lever livet mitt til det fulle!
Jeg er redd at på et gitt tidspunkt, kan min helse ta en dramatisk vending i hvilken som helst retning som den vil… og det helt utenfor min kontroll!

men uansett hva som skjer med meg… 

Jeg er redd fordi jeg bryr meg. 
Jeg er redd fordi jeg fremdeles har gode ting i livet mitt.
Jeg er redd fordi ting betyr så mye, hver eneste lille ting. 
Kanskje er det ikke noe å være redd for likevel? 

 

 

Ukjent

 

 

tusentankeriord 

 

 

#smerte #fibromyalgi #ME #myalgiskencefalopati #smertekamp #kroniskelidelser #kronisksykdom 

WALLS

 

 

 

Noen ganger, hører jeg sanger som bare treffer  rett i hjerte.
Som setter seg i kroppen med et smell og du merker at dette er mer en “bare en sang”.
Alle sluser åpner seg, hjerte banker og det er nesten som om det er min egen historie som kommer frem. 

Det er fortalt på en så utrolig vakker måte og jeg bare måtte bare dele med dere!
Det er så rart at musikk på påvirke på denne måten, men det gjør det altså… i alle fall hos meg. 

 

WALLS

 

There have been so many people

Walking through my door

They don’t seem to wanna come back any more

I never ask them to

I let them all go

I guess I’m not the easiest one to talk to when it’s cold

But I guess I’m alright

I guess I’m fine

I think sunshine’l treat me kind

When I’m feeling kind’a locked up in this house of mine

 

Cause, these walls are killing me

Killing me when I am down

I am not a warrior but I can stay calm

And these walls are breaking me

Breaking me down

But I’m living in

I’m living in

and that’s how it’s done

Oooh yes

That’s how it’s done

 

My house is full of flowers

And my room has a bed

In my garden there are roses

So colourful and red

Well, people used to come here

And pick a flower or two

Now nobody’s calling, no

Not even you

But I guess I’m all right

I guess I’m fine

I think sunshine would treat me kind

When I’m feeling kind’a locked up in this house of mine

 

So, if you should ever come back

Don’t knock on my door

Just walk right in like you did before

Stay for ever

Don’t think about going home

Cause this is were you all belong

And we’re gonna be all right

We’re gonna be so fine

The sunshine will treat us kind

When I’m feeling so locked up in this house of mine

 

Cause, these walls are killing me

Killing me when I am down

I am not a warrior but I can stay calm

And these walls are breaking me

Breaking me down

But I’m living in

I’m living in

and that’s how it’s done

oooh yes

that’s how its done

 

( Susanne Sundfør)

 

 

Vakkert og sårt.
 

TusenTankeriOrd

Jeg velger meg April

 

Søndagsmorgen og kaffe i koppen!
Huset er stille, alle sover, jeg er som vanlig først oppe etter en urolig natt med smerter og urolig søvn.
Egentlig liker jeg å ha noen timer for meg selv på morgenen.
Spesielt når jeg vet at de andre faktisk er hjemme. 

Utenfor skinner solen fra blå himmel.
Hadde vært deilig å kunne tatt morgenkaffen i solveggen, men jeg er ikke helt der enda. 
Vi går en deilig tid i møte. 
April, vår…. Jeg liker klangen. 

 

 

Jeg velger meg April

 

 

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

i den det ny får feste;

det volder litt rabalder,-

dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

 

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,-

i den blir somren til!

 

Bjørnstjerne Bjørnson

 

 

TusenTankeriOrd

Utsikt fra sofaen!

Dette er min utsikt i dag. Her skal jeg nok tilbringe mesteparten av tiden.  Kroppen har gitt beskjed,  jeg har ikke noe jeg skulle sagt.

 

Egentlig,  hadde jeg lyst å skrive et helt annet innlegg. Sannheten er at jeg har en del andre innlegg på lur som allerede er skrevet, som trenger litt finpuss her og der. Jeg hadde ikke klart å poste innlegg  hver dag slik, for det krever faktisk en del jobb. 

Noen innlegg har jeg skrevet for lenge siden, men ikke turt / villet poste helt enda,  andre har jeg tatt med fra den gamle bloggen, kanskje redigert noe. Likevel,  det krever en del energi som man har allerede har lite av så man må passe på å ikke bruke seg helt opp. 

I dag blir det ingen redigering jobbing med innlegg. Det må bli hvile fremfor noe annet. 

 


 

Dette er min frokost i dag. Jeg håper magen tar i mot det. Akkurat nå er ingenting sikkert. 

Kvalme er en av de tingene jeg sliter mest med når formen ikke er så bra. Da er mat ikke det letteste å få i seg, men litt må man jo prøve. 

 

Så, da skal jeg lade batteriene litt, fylle opp tanken så langt opp jeg bare klarer. 

Så håper jeg dere alle får en strålende dag.

 

TusenTankeriOrd 

 

 

Redsel og håp

 

Redd for å ikke være god nok
være til stede
eller oppmerksom nok.

Frykten for å ikke kunne være med på ting
delta nok
følge med godt nok.

Følelsen av gå glipp av for mye
miste tid og øyeblikk
Ikke få med meg det viktige.

Hva om jeg ikke blir frisk
blir enda syke og svakere
mister mer og mer av meg selv.

Håpet gir meg mot til å stå på
ikke bare for meg selv
men de rundt meg som betyr mest

Håp som holder rundt meg
når jeg snakker meg selv ned
når jeg har vondt og er svak.

Håpet som fyller dagene med minner
når jeg får en god klem
når jeg smiler gjennom smerten.

Håpet som gir livsgnist
skaper minner og historier
lager smil og latterkramper.

Håpet holder meg i hånden
beskytter meg mot redselen
og viser meg alt jeg får til.

tusentankeriord