Det har vært tøffe dager siden hjemkomsten.
Jeg har ikke fått gjort så mye annet enn å pakke ut å prøvd å komme tilbake til normalen her hjemme.
Det siste jobbes stadig med.
Barna er tilbake på skolen, godt og slitsomt på samme tid.
Godt fordi det betyr at det er lengre perioder med stillhet og muligheter for å hente seg inn i huset, slitsomt fordi det betyr alarmer, morgen og ettermiddag, faste tidspunkt til treninger, lekser, middag og alt som hører med…. som regel fulle timeplaner fra morgen til kveld.
Jeg blir sliten bare av å skrive om det.
Man henger med en liten stund, så kjenner man at man må begynne å ta stålkontroll på alt igjen og allerede før første uka er omme, så føler man seg ganske så utilstrekkelig som både mamma, kone, venninne og alt som er.
En av de nærmeste dagene skal jeg til legen og diskutere en behandling jeg kanskje skal prøve ut og jeg håper det blir slik.
Ift min situasjon nå så føler jeg at jeg ikke har noe annet valg enn å prøve ut.
Akkurat nå er immunforsvaret mitt så lavt og det skal ikke noe til før jeg blir angrepet av infeksjoner.
Utallige antibiotikakurer og kroppen er ufattelig sliten og begynner å gi beskjed at nok er nok.
Jeg føler meg desperat etter litt bedring og jeg trenger virkelig å få løftet det immunforsvaret mitt.
På nåværende tidspunkt så er det slik at jeg nesten ikke kan forlate huset uten å bli angrepet av infeksjoner og det blir bare verre og verre ettersom tiden går.
Jeg kjenner på kroppen at den blir svakere ettersom tiden går og det er skremmende å se hvordan kroppen forfaller uten at det gjøres noe.
Vel, en om ikke oppmuntrende, så var det nå hvertfall en oppdatering fra denne kanten.
Litt og litt, så er man kanskje der en dag?
Jeg håper det.
Nå skal jeg hvertfall avslutte kvelden med en stor kopp te, håpe kroppen blir såpass avslappet at jeg har en god natt søvn fremfor meg.
Jeg er spent på hva fremtiden bringer! 💖
God natt.
TusenTankeriOrd
