skyller vekk alt det mørke og litt triste på overflaten
💦
når du gir jorden næring,
dråpe for dråpe og skyller over alt med ditt blanke utseende,
men likevel har med et håp om en litt bedre utsikt etter du har gjort ditt
💦
når du gjør slik at jeg kan sitte helt stille, uforstyrret og uten at noen oppdager at det som kommer ut av øynene mine er noe helt annet enn det blanke, friske sommerregnet som du deler med oss, selv om det ligner 💦
bare fordi jeg trenger å være litt aleine akkurat nå og bare fordi jeg trenger å sitte i sommerregnet, uten at noen ser hva jeg egentlig gjør.
Noen ganger syns jeg det er vanskelig å forklare ting akkurat som jeg tenker det, og slik oppsto egentlig tusentankeriord.
Jeg trengte et sted å få ut ting.
Jeg trengte et sted jeg uforstyrret kunne dele uten å måtte gjøre meg klar, reise noen steder og møte noen – for det har jeg ikke alltid krefter til, ikke sant?
Å skrive er min måte å få ting ut av systemet, kall det gjerne terapi om du vil.
Når ting klaffer kan ordene komme på rad og rekke og på få minutter har jeg plutselig skrevet et nytt innlegg.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke kunnet få utløp for tankene mine et sted.
Jeg vet det hadde blitt utrolig tungt og vanskelig.
Jeg har alltid vært glad i å skrive.
Det er ikke det at jeg er spesielt flink til det, men det har vært noe jeg liker og føler jeg mestrer såpass godt og når jeg samtidig kunne bruke som et godt verktøy når jeg havnet i en slik situasjon i livet som jeg har gjort, så er det vinn vinn på alle måter.
Jeg tilbringer mesteparten av dagene mine helt alene, gjør stort sett det samme hver eneste dag.
Sosiale aktiviteter krever mye – slik at jeg sjelden får deltatt på ting utenfor huset utenom det som er høyst nødvendig. ( Lege, div møter ol)
Jeg føler meg innimellom som et forvokst spedbarn. Sove, spise, stell. Så om igjen!
Som jeg har skrevet om tidligere har SoMe på mange måter vært det stedet hvor jeg har fått dekning for mitt sosiale behov de siste årene og det har vært godt å ha hatt et sted man har kunne følt seg nær venner og familie selv om man ikke har hatt muligheten til å delta fysisk.
Facebook. snapchat, Instagram er fantastiske kanaler å holde kontakten med dem man er glad i, å holde seg oppdatert på hva som skjer og samtidig føle at man ikke er het avskåret fra verden der ute.
Likevel, så dekker det jo ikke opp for alt man mister ved å leve så isolert som man faktisk gjør.
Man savner, man savner mye og det er sårt, vondt og vanskelig innimellom.
Her inne har vært det stedet jeg har kunne ropt ut alt som har hopet seg opp av tanker, følelser, sorg, sinne, redsel men også glede, minner øyeblikk og mestring.
Livet rett og slett.
Livet på godt og vondt.
Jeg har hatt og har behov for å sortere og det gjør jeg lettere med ord og det viktigste av alt, det har hjulpet meg masse!
Det er ikke sikkert det gir mening for andre, men for meg, for meg har det vær utrolig godt å ha et sted å tømme ned alt jeg har hatt på hjerte.
Det har ikke bare vært godt, men jeg tror faktisk det har vært helt nødvendig også.
Jeg har fått utrolig mange fine meldinger i løpet av den tiden jeg har skrevet og delt her inne og det er jeg så utrolig takknemlig for.
Jeg vet det er mange som føler seg alene, ensomme og som sliter med både å bli forstått og få den hjelpen de burde fått i forhold til hvilke utfordringer de lever med.
Det syns jeg er utrolig vondt.
Hvis vi sammen kan hjelpe hverandre litt videre på veien så er det virkelig verdt alt.
Ta vare på dere selv – alltid <3
Ønsker dere en nydelig dag!
Hold fast, modige menneske.
Jeg kan se hvor tøft det er.
En dag må det lette, bli bedre dette her.
Vær sterk, tapre menneske.
Jeg vet du har det vondt.
Det MÅ slippe taket, sammen med alt dumt.
En pause fra plager, pine og smerter.
Hvil nå og bli sterk, du kan trenger alle krefter.
☆
Når smertene herjer som verst, hold fast!
Det blir bedre om en stund.
Når du føler deg fanget og plaget, HOLD UT!
Vær dag, vær time og sekund.
Når alt kjennes vanskelig, ha håpet der. Plutselig kan det snu.
Vit at du er viktig her.
INGEN kan erstatte DU! 💛
Det mye jeg savner etter at jeg ble syk.
Mye jeg ikke kan benytte meg av på sammen måte slik som før, når jeg vil og hvor jeg vil.
Det er selvfølgelig mange ting, men spesielt en.
En som jeg virkelig kjenner at jeg nesten får vondt inni meg av å tenke på innimellom.
Før var jeg alltid oppdatert over alt.
Visste om alt det “nye” og hadde full kontroll på alle lister og nyheter.
Nå, nå er jeg jeg heldig hvis jeg får det med meg 6 mnd etter….og det er hvis jeg får det med meg i det hele tatt.
Nytt, gammelt, jeg aner ikke.
Hos meg er det ikke oppdatert på flere år.
MUSIKK!
Det pleide å være livet mitt, det er livet mitt.
Jeg elsker musikk.
Jeg gråter av musikk, ler, får ut tanker, kommer på ideer, får hodet til å fungere. Slik pleide musikken være for meg, eller slik er musikken for meg.
For det fungerer egentlig slik enda, det er bare det at jeg ikke får benyttet meg av det på samme måte som før. Så da går jeg rundt her å føler meg underærnert til stadighet. Underærnert på musikk.
Jeg savner virkelig å høre ubegrenset med musikk. Konserter. Fy søren, jeg savner konsertlivet.
Nå må jeg begrense hele tiden, jeg klarer ikke høre så mye lyd om gangen, så jeg rekker ikke gjennom en brøkdel av det jeg ønsker og jeg aner ikke hva som spilles på radio eller hva som er det “nye”.
Radioen står aldri på lenger.
Innimellom så får jeg skikkelig kick. Tar på meg headset med noice cancellin og hører meg igjennom sang etter sang.
Jeg må bare og det funksjonen på headsetet gjør det mulig for meg å ” holde ut ” litt lenger.
Tekst, melodi.
Sang etter sang, liste etter liste.
Jeg gråter litt, ler litt og vet at det blir lenge til neste gang.
Den deilige milde og myke luften som finnes utenfor disse veggene mine.
Mannen ble hjemme i går for å ta meg med til legen. Jeg skulle sette noen injeksjoner og hadde ikke hatt mulighet til å komme meg avgårde på egenhånd på tross av at legekontoret ligger ganske nært.
På veien tilbake ba jeg han stoppe ved en sidevei som fører inn til en dam og et lite parkområde.
Beina og kroppen var allerede helt utslitt etter første tur ut på lenge, men jeg bare måtte kjenne følelsen. Jeg bare måtte sette beina på stien og puste inn den friske luften. Man har ingen garanti for når neste gang blir.
Det er nesten som man glemmer hvor fantastisk godt det er å sette beina på bakken, trekke inn litt frisk luft, så langt ned i magen man bare klarer.
Med rosa joggesko som fremdeles ser nye ut selv om de er flere år gammel.
Åhh… For en deilig dag, for en deilig lukt. Lukten av ubrukt luft. Kald, men ikke for kald, nesten litt våraktig følelse.
