Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noen ganger så er det litt skummelt å dele de mest sårbare tankene sine på nett. Hvordan blir det tatt i mot? Hvordan  blir det oppfattet?

Noe av det man skriver kan oppfattes som klaging  ordene og budskapet i teksten blir missforstått helt.
 

“Når du velger å dele,  må du også tåle å høre”  er det mange som har sagt til meg. Det kan godt hende, men det betyr ikke at det ikke er ubehagelig.

Jeg har behov for å sette ord på ting , det er  min måte å ” renske opp systemet” på.
En slags terapi- skriveterapi?

Jeg vet ikke, men jeg føler det hjelper meg på mange måter. 

Akkurat som noen strikker, hekler eller  mediterer for den saks skyld, så er skriving en av de tingene jeg finner ro ved.

Jeg har aldri påberopt meg å være verken forfatter eller poet og jeg er heller ingen verdensmester med ord, men jeg trenger jeg det for å få lov til dele?

Jeg trenger ikke et stort publikum og stående applaus for hvert eneste ord jeg publiserer, men jeg trenger å skrive det av meg for å kunne få hverdagen min til å fungere best mulig. 

Uten muligheter for skriveterapi, så tør jeg nesten ikke tenke på hvordan dagene mine hadde vært… og heller ikke uten mange av dere. 
Jeg er utrolig takknemlig for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått og til dere som kommenterer, liker, som kjenner  dere  igjen i det jeg skriver og ikke minst, til dere som deler litt av deres historie med meg. 

Det har betydd så mye disse årene.

Dette har vært  min måte for å få renset opp i systemet. 
Mine følelser, mine tanker, ingen fasit.

Det betyr selvfølgelig ikke at dere kommer til å kjenne dere igjen i alt eller kommer til å være enig med alt jeg skriver, men sånn vil det jo alltid være.
Vi er forskjellige, tenker forskjellig og gjør ting forskjellig.

Her, på min lille “planet” trenger jeg rett og slett bare å få ut litt tankespinn om livet slik det er her og nå. 
 
På godt og vondt.

tusentankeriod