“ Ett steg av gangen» til ME-forskning

 

 

Det er ingen hemmelighet at en av mine hjertesaker er å kjempe for bedre forhold for ME syke.

ME er en alvorlig, invalidiserende sykdom som rammer hardt, ikke bare for de som blir syke, men også for deres familier og pårørende.

For å få det til, trengs det virkelig økte midler til biomedisinsk forskning.
Mellom 10- 20 000 mennesker i Norge er rammet. Likevel er det ikke en underdrivelse å si at det bevilges alt for lite penger til forskning på denne pasientgruppen.

Så mange, både syke og pårørende, lever år etter år i store lidelser og med håp om at de en gang får de svarene de fortjener og kanskje til og med kan gis muligheten til behandling og/eller økt livskvalitet.

 

Jeg vil ha mer ut av livet mitt.
Jeg vil benytte den tiden og kapasiteten jeg har til det fulle.
Både som mamma, kone og som venn.

 

Hvert eneste år pleier vi her hjemme å gi en julegave til oss selv i form av penger til forskning på ME, noe som betyr veldig mye for oss siden vi er 2 syke i vår lille familie og fordi ingen juleønsker er større og viktigere enn håpet om at vi en dag skal få svar.

Fra i dag og frem mot jul, ønsker jeg å gi 50 kr for hver solgte eksemplar av boken min, «Ett steg av gangen» til ME-forskning.

Det er kanskje bare en «dråpe i havet» tenker noen, men noen ganger så er det akkurat den dråpen som skal til for få det svaret man trenger.

«Ett steg av gangen» er en bok jeg har skrevet gjennom flere år med kronisk sykdom.
Den inneholder poesi, tanker og refleksjoner gjennom år med mye smerte, sorg og savn, men også små gleder, øyeblikk og håp.
Om når man får livet snudd helt på hodet og må lære seg å leve på nytt med et helt annet utgangspunkt.

Jeg håper at boken kan være med å øke forståelse og respekt, ikke bare for de som lever med ME, men for alle som blir rammet av av sykdom, både fysisk og psykisk, og som lever begrensede og vanskelige liv, men at den også kan gi en følelse av at man ikke er alene og at vi er flere som kjenner på de samme tingene.

Kanskje en gave til deg selv eller en fin julegave til et familiemedlem eller venn og som samtidig er med å støtte en viktig sak. 💙

Ønsker du å bestille en signert utgave, kan du sende meg en melding på innboks eller kontakte meg via Mail: [email protected]

 

 

tusentankeriord

Å savne noe som ikke lenger er

 

Noen ganger føles det litt som at de som kjenner meg minst tror de vet mest.
De som aldri har stilt spørsmål, men likevel mener de sitter på alle svarene og som er overbevist om at de har rett.
De som hører hva du sier, men samtidig nekter å lytte.

Det er vanskelig å endre hvordan andre tenker, spesielt når de har bestemt seg for at de selv sitter på fasiten.
Når man prøver å forklare en dårlig dag og de bortforklarer med at det mest sannsynlig er “noe som går” og at de selv har ” kjent på det” den siste tiden.

En ting jeg har lært etter alle disse årene med sykdom er at det ikke alltid er de du tror du har nærmest som virkelig er der når du trenger det som mest, og man kan få seg en overraskelse eller fem på veien. Etter hvert slutter man å bli overrasket, men det betyr ikke at det slutter å gjøre vondt.

Selv om det er nødvendig og riktig å kutte relasjoner helt i noen sammenhenger så kan likevel følelsen av sorg og savn dukke opp innimellom.

Det er viktig å fjerne seg fra vennskap og relasjoner som bare tar krefter og tapper for energi. Man fortjener mer enn som så.
Det gjør noe med oss som mennesker å til stadighet føle på at bidraget man kommer med ikke er godt nok for noen og at man blir bedt om å forandre på ting som ligger langt utenfor ens egen evne og kontroll.

Jeg synes det er rart å kjenne på “savn” etter noe som en gang var så fint, men som nå både har vært helt riktig og etter hvert, en lettelse å slippe å forholde seg til.
Alt på grunn av ting man ikke kan råde over som mennesker.

Man slutter ikke å være glad i noen selv om man ikke ser de lenger, men noen ganger må det avstand til, for å beholde noen av de gode minnene.

 

 

 

tusentankeriord

Til ettertanke

Noen ganger og kanskje når man aller minst venter det, så møter man på mennesker som får deg til å tenke litt gjennom ting. Som på et lite øyeblikk kan vise deg hvor viktig det er å faktisk stoppe litt opp og ta et overblikk over hva man har rundt seg. Hva som skjer. Uansett hvor man er.

 

Hvis man hele tiden haster avgårde for å komme videre til den neste tingen, så kan man virkelig gå glipp av mye fint og nødvendig på veien. Øyeblikk som både kan gjøre dagen og uken din bedre og som får deg til å innse viktige ting i livet.

 

Jeg traff på en eldre mann da jeg skulle inn på apoteket her om dagen. Han var dårlig til beins og strevde litt med å komme seg fremover.
Han ble usikker da det kom folk i mot, der i blant meg selv og man kunne se at han prøvde å skynde seg det han kunne for å ikke være i veien for noen.
En følelse jeg selv har kjent på mange ganger når beina ikke får meg fort nok fremover.

Når folk hastet forbi han og trillebagen, stoppet han helt opp for å gjøre seg så liten som mulig og for å slippe de andre frem først.

Jeg tenkte ikke så mye over det da, men trakk meg litt til siden for å vise at han skulle få komme seg inn før meg og prøvde samtidig å gi han et smil, slik at han skulle skjønne at det ikke var til noe til bryderi for meg i det hele tatt.
Han stoppet likevel opp for å la meg gå først.

Jeg ba han fortsette og sa at jeg ikke hadde dårlig tid og at jeg gjerne ventet til han kom seg innenfor.

Det fineste smilet jeg fikk i retur har jeg tenkt på siden. Han ble så glad.

Tenk å bli så takknemlig for noe som egentlig bare skulle mangle og som jeg så på som en selvfølge?

Han prøvde igjen å unnskylde seg for at han ikke kom seg frem fortere og at han i tillegg ønsket å holde avstand til folk, noe som her helt forståelig i disse tider.

Jeg tror han takket meg tre ganger når jeg sa at han ikke trengte å unnskylde seg og at det slettes ikke gjorde meg noe.

Han smilte så mye og fortalte at han en gang hadde vært den raskeste i klassen og at hodet ikke alltid hang med på kroppens endringer.

For en fin fyr!

Jeg skulle ønske han visste at han gjorde dagen min. Ikke bare den dagen, men flere dager etter. Enda faktisk.
Kanskje det hadde dekket bittelitt over alle de gangene han hadde følt seg til bry.

Det koster så lite, men kan likevel bety så mye og være så viktig for noen andre.

Bli møtt med et smil og litt forståelse.
Det trenger vi alle innimellom. ❤️

 

Ønsker dere en fin dag.

~ tusentankeriord

Hjernetåke og kognitive utfordringer

 

 

 

Det er noe av det verste, synes jeg.
Hjernetåken og de kognitive utfordringene i forbindelse med sykdommen.

Dette ut av samtaler, føle at noen snart forventer et svar eller en respons , mens man febrilsk prøver å få tak i hva det egentlig prates om.

Det blir på en måte som et « trykk » i hodet og man får ikke sortert ordrene som kommer inn ( eller ut) på riktig måte. En karusell med ord.
Det gjør det vanskelig å prate og formulere seg.

Noen ganger kan jeg nærmest prate på innpust og utpust, prøve å kamuflere over symptomene og utfordringene det gir, fordi jeg føler meg « dum» når jeg ikke forstår hva det prates om. Som om at alt går på autopilot.

Helt vanlige ord og setninger drukner nærmest i den tåken som befinner seg på innsiden og man jobber intenst med å få kontroll.

Andre ganger kan jeg trekker meg meg helt tilbake fra samtalen , prøve å observere fra sidelinjen, men selv om man ikke deltar i samtalen, oppleves trykket like intenst.

Noen ganger kjenner jeg godt på kroppen hva som skjer, men det er akkurat som at hjernen ikke oppfatter det før jeg er langt over egen tålegrense og har rukket å bli veldig dårlig.
Man har jo så lyst til å « være med på alt» og når kroppen jobber intenst med å blokkere sykdommen, så er det vanskelig.

I rom med dårlig akustikk eller mye bakgrunnsstøy blir inntrykkene mangedoblet og det kan kjenne ut som at hodet sprenger til slutt.
Ikke så lett for andre å få med seg seg, men likevel en av de største utfordringene for meg og mange andre med ME.

Å gå over egen tålegrense trenger ikke alltid bety at man gjør noe aktivt eller fysisk.
Man kan sitte helt stille i en sofa, på en god dag til og med,  og likevel oppleve en ekstremt symptomøkning av ytre stimuli, uten at det oppdages av de rundt.
( hvis de ikke har god kjennskap til den syke og/eller sykdommen)

 

Dette gjør også at det er vanskelig for andre å oppfatte at man faktisk er så dårlig som man er.

 

tusentankeriord

 

 

 

Evig jakt

 

 

 

Det er slitsomt å hele tiden være på « jakt» etter noe bedre.
Hele tiden lete etter noe som kan gjøre friskere eller lettere.

Jeg aner ikke hvor mye penger jeg har brukt på ulike behandlinger de siste årene, men det er mye.
På kosttilskudd, vitaminer og behandlingsmetoder. Desperate forsøk på å gjøre hverdagen bedre.
Undersøkt tips og råd om forskjellige ting som potensielt kunne hatt positiv innvirkning på helsen.

Det er ikke bestandig like lett å avslå andre heller.

”Denne har hjulpet mange og vil garantert virke for deg også.
Det hjalp for tanten min, hun løper i fjellet igjen!
Du bare MÅÅÅ prøve ut dette, vil du ikke bli frisk? Det skader jo ikke å forsøke!“

Gang på gang ender jeg opp like syk, ofte har jeg i tillegg blitt sykere og jeg føler meg ikke annet enn dum…..og blakk.

Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg enda en gang har brukt penger, vi egentlig ikke har til overs, på en eller annen idiotisk og overpriset juice som skal forandre livet mitt på bare noen dager eller et kosttilskudd som nærmest skal kurere over natten.

Nei, jeg er ikke naiv eller dum, men det er rart hvordan man kan la seg rive med i desperate forsøk på å komme seg ut av denne ” hengemyra” og forhåpentligvis begynne å fungere normalt igjen.
Man vil så desperat bli bedre, om så bare noen få prosent og når man i tillegg til stadighet blir presentert for « nye ideer», så er det vanskelig å argumentere mot hver gang.

Den siste tiden har jeg kjent hvor viktig det har vært å bare finne ” roen” i denne hverdagen. Godta at det ikke er alt man kan gjøre noe med.
Det betyr ikke at jeg ikke vil ha det bedre, tvert om. Det er akkurat det jeg prøver på.
Det aller viktigste har vært å finne ut hva som er bra for MEG.
Hvordan hverdagen kan bli litt lettere og hvordan jeg på best mulig måte kan leve med sykdommen.

Ta i mot tips og råd, men våge å si NEI hvis jeg kjenner at det blir feil.
Stole på meg selv, for ingen kjenner kroppen min bedre enn meg selv.

Så kan vi bare håpe at forskningen snart gir mer svar, resultater og best av alt, behandling som kan gi muligheten til å delta mer slik man selv ønsker.

Tenk, hvor fantastisk hadde ikke det vært? ❤️

tusentankeriord

Tåler du sannheten om jeg deler?

 

 

Hvor mange ganger det siste året, har du lest at det er viktig dele med noen når du har det vondt og vanskelig?
Ikke gå rundt å bære på dette helt alene. At ting kan bli lettere når man deler det med noen.
Åpenhet.

Dette er noe jeg tenker ofte på.
Hvor enkelt det er å ta en snarvei ut av den samtalen.
« Glatte ut» ting fordi man ikke vil bli oppfattet som negativ eller en som klager, når man egentlig bare svarer helt oppriktig og ut i fra sitt eget liv..
At man later som at man har det bedre enn det som er sant, i fare for å være til bry for de rundt seg.

Jeg heier på åpenhet, MEN – da kreves det også at noen våger å ta i mot. Akkurat slik det er.
At noen tåler å høre.
At man ikke blir bagatellisert, blir bedt om å undertrykke det vonde eller får beskjed om å «tenke positivt.»
Det krever at noen ikke automatisk føler et behov for å « løse» problemet og i etterkant bli fornærmet fordi det faktisk ikke var så lett og så antyde at vedkommende som har det kjipt, ikke er motivert nok eller ønsker å gjøre noe med det.
Når dette skjer gang på gang, så gjør det noe med en person og terskelen for å dele med noen blir høyere.

Min dag ikke kan sammenlignes med en frisk person sin.
Det er min virkelighet som jeg må forholde meg til.

 

At jeg har smerter i kroppen hver eneste dag er ikke at jeg klager.
At beina mine holder på å svikte under meg, er ikke fordi jeg er lat eller må trene mer.
At jeg må avlyse enda en gang, er ikke fordi jeg ikke gidder å prioritere vennskap og relasjoner.
Det er en realitet jeg må forholde meg til og det må jeg også kunne dele, UTEN å bli oppfattet som sytete.

Når jeg forteller om mitt liv, kan det oppfattes som negativt og trist for noen.
Det betyr ikke at det faktisk alltid er slik ment.
Det betyr heller ikke at jeg ikke forstår at det kan komme bedre dager eller at jeg har mye å være takknemlig for.

I denne « perfekte» verden vi har skapt, så blir ofte sykdom og uførhet sett på som et svakhetstegn.
«de svakeste i samfunnet»
De passer kanskje ikke alltid inn i den fine instagram-feeden.
Virkelighet som ofte blir oppfattet som klaging, når det egentlig bare er helt virkelige og realistiske skildringer.

 

Jeg tror det ligger i menneskets natur og skulle fikse ting, finne et svar eller en løsning på alt.
Klarer man ikke det, så kjennes det som et nederlag og samtalen kan typisk avsluttes med « Jaja, det kunne vært verre.
Du skal tross alt være glad du bor i Norge»

Hvordan skal man respondere på det?
Kan hende det er ment som trøst, men gir ingen endring i situasjonen og man var sannsynligvis klar over hvor man bodde før samtalen startet.

Ja, det kommer helt sikkert fra et godt sted.
Det tror jeg, men likevel kan det noen ganger bare føre til enda mindre åpenhet.
Det legger i tillegg ansvaret over på den som prøvde å åpne seg for noen og gjør det vanskeligere å dele en annen gang.
Det ansvaret kan være tungt å bære i lengden.

 

Hva om vi hadde snudd litt på det?
Fått flere til å innse at livet ikke bare er glede og #liveterbestute.

At man ikke alltid trenger noen til å fikse, men heller noen som genuint ønsker å lytte.
Som viser forståelse og som faktisk aksepterer at livet også kan være slik.
Det tror jeg ville vært en mye viktigere og sterkere støtte.
Bare vise at man er der.
Gjøre avstanden mellom mennesker kortere.

Ja, vi må våge å prate om det, men vi må tåle å høre om det også.
Gjøre det lettere for folk å åpne opp.
Man må gi rom til sorg, sinne og tristhet.
Helt normale følelser som man så alt for ofte blir bedt om å undertrykke fordi det blir sett på som svakhet.

Alt det vonde og vanskelige i verden blir ikke borte uansett hvor positiv jeg er.
Sykdommen sitter fremdeles i meg med de utfordringene og begrensingene det fører med seg.
og noe av det mest slitsomme med det, er jo at jeg aldri skal kunne si det som det er uten å føle at det ikke er greit.

Livet er skikkelig fint, men også skikkelig tøft innimellom. Det er det for alle.
Det holder lenge at noen viser at de vil forstå det.
Aksepterer at det ikke alltid bare er « å ta seg sammen»
Tåler å høre, uten å bagatellisere fordi de selv ikke kan relatere seg.

 

” Hvis jeg skal holde ut å leve med det,
Så må andre i det minste tåle å høre om det”

 

 

tusentankeriord

Jeg kan nesten ikke tro det

Nytt hus, ny kommune og ny bok!
Hva skjedde?

Skulle ønske jeg kunne skrive ny helse også, men dessverre må jeg holde ut i denne ME-kroppen en stund til. Akkurat nå om dagen merkers det veldig at det er tøffe dager og i skrivende stund er mannen på vei til apoteket for å hente ut antibiotika til meg.

Strekke stikken for langt = infeksjon og AB-kur!
Noen som vil bytte?

Neida, jeg har levd så lenge i denne kroppen nå og lenge nok til å vite at jeg ikke unner dette på min verste fiende en gang. Så jeg får holde ut så godt jeg kan.

Vi har altså flyttet til helt ny kommune og det er jo en voldsom prosess i seg selv. Jeg har ikke delt så mye om prosessen, verken før eller under, rett og slett fordi det har vært ekstremt krevende å stå i, både fysisk og mentalt.

Kort fortalt skulle kommuen ( der vi bodde tidigere) lage vei av eiendommen vår og det endte med at de kjøpte huset vårt og vi måtte finne nytt. Det var en prosess for alle ettersom vi har bodd i dette huset i 14 år og har vært igjennom MYE disse årene. På mange måter har det huset vært « den eneste trygge sonen» gjennom alle disse årene med sykdom. Et stort hjelpemiddel og for ikke å snakke om et barndomshjem.

Når man er syk med en så invalidiserende sykdom som ME, så blir hjemmet ditt kanskje det viktigste stedet i hele verden. Det er der man vet hvor man har alt, hvor man kan hvile og innhente krefter. Hvor man lager rutiner, vet hvordan ting fungerer og for oss har det tatt tid til å få alt så funksjonelt samtidig som vi skulle leve og fungere som en familie.

Nå er alt nytt. Huset, nabolaget, lyder og selv om vi har STOR tro på at dette kommer til å bli det beste for oss på sikt og at vi kommer til å få det veldig fint, så tar det jo tid å falle på plass.

 

Bare se. Dette er rett utenfor døren vår? Helt magisk og en ufattelig ro! Gleder oss til å skape et hjem her.

 

tusentanker i BOK!

 

Dette er så absurd, men i tillegg til nytt hus, så har altså boka mi « Ett steg av gangen» rukket å bli ferdig og allerede sendt ut til mange av dere. Jeg er så stolt!

 

Se her! Er den ikke fin?
Tenk at denne har jeg laget. Det er nesten så jeg må klype meg i armen og selv om dette er skrevet over mange år, så er jeg så stolt over at jeg fikk det til. Med god hjelp fra min kjære mann, men jeg fikk det til.
Jeg føler meg urolig privilegert, heldig og takknemlig  som har en mann som virkelig løfter meg frem og som gjør alt han kan for at jeg skal få oppnå drømmene mine.
Som er stolt av meg og som tror på meg. Det betyr så uendelig mye.

I tillegg til han, så har jeg dere FINE mennesker, som gjennom en årrekke har lest det jeg har skrevet,  heiet og løftet meg opp gjennom sorg, savn, smerte og mestring.
Som har delt gleden og mestringsfølelsen over å kunne ta en dusj på egenhånd, som vet og kjenner følelsen av å være alene om alt og som kjenner savnet etter venner, jobb og et sosialt liv.
Det har betydd ekstremt mye og er også en av grunnene til at jeg våget å gi ut boken.

Alle de tankene, opplevelsene og refleksjonene jeg har gjort meg gjennom alle disse årene. Det har vært så fint å kunne dele med noen som vet hva jeg mener, som ikke synes jeg er rar og som forstår akkurat slik det er, uten forklaring.

Tusen takk til alle dere.

Jeg håper denne boken med poesi, tanker og refleksjoner kan være både til trøst, glede og håp for mange som lever isolert, begrenset eller som på en eller annen måte har opplevd å få livet sitt snudd på hodet, men ikke minst håper jeg det kan gi andre et lite innblikk i hvordan det er å leve på denne måten.
At den kan gi en bedre forståelse og ikke minst skape større toleranse for å kunne dele det som ikke er like godt i livet uten å måtte være redd for « å ta i mot gode råd» eller oppskrifter på et bedre liv.

Det må være plass til alt og livet er dessverre ikke bare godt!

Jeg håper dere liker den!

tusentankeriord

 

 

Ønsker du å bestille et eksemplar av « ett steg av gangen» – send en Mail til [email protected] 🦋

 

Frustrasjoner på en snor

 

 

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne når jeg starter å skrive dette innlegget.
Så mye frustrasjon som bobler på innsiden av meg akkurat nå, er det lenge siden jeg har kjent. Jeg må bare prøve å få det ut.

Jeg savner å skrive på den måten jeg gjorde før. Rett fra hjertet, uredd og uten frykt for å bli tolket i verste mening, men med en forståelse for at det som ble delt var det som trengte å komme ut akkurat da. Tanker, følelser og refleksjoner.

Når man ikke er så heldig å ha de vanlige og mange møteplassene i løpet av dagen, busstoppet, kaffepausen, lunsjen eller på trikken hjem. Når man ikke har samme mulighet til å forholde seg til tonefall, kroppsspråk og mimikk, så finner man andre måter å uttrykke seg på. Andre måter å få ut det man tenker på. Det man ser og opplever.

Helt i starten, flere år tilbake da jeg begynte å skrive under et helt annet navn enn tusentankeriord, så var det så og si eneste kommunikasjon jeg hadde med verden ut.
Unntaket var den nærmeste familie og noen få gode venner som jeg så alt for sjelden.

Det var fint å kunne dele både viktige og mindre viktige ting.
Fint å åpne opp, lufte tanker og dele alt fra små gleder til de vondeste ting.

Jeg opplever at det er mye vanskeligere i dag og jeg tenker meg ofte veldig mange ganger om, før jeg poster noe her.

Er jeg klar for å møte alle som skal lese og tolke på sin måte? Er jeg klar for alle som tror de vet hva jeg mener ( fordi de enten mener det samme selv eller fordi de mener HELT motsatt) Er jeg klar for å forsvare, bygge opp påstander, forklare i det uendelige, når alt man ønsket var å dele en bitteliten bit av det?

Ja, det er baksiden med å dele på denne måten og jeg har hørt mer enn en gang i løpet av disse årene at « hvis du deler, så må du også tåle å høre».
Tro meg. Det har jeg gjort også. Tålt!

Jeg har tålt stygge kommentarer, forvridde « sannheter» og egne tolkninger. Jeg har godtatt at det er slik.
Folk leser noe og automatisk adopterer de det inn i sine egne meninger og tankemønster. Selv om det ikke passer med det du selv ønsket å formidle. Sånn er det. Altså baksiden.

I dag sitter jeg nærmest med gråten i halsen. Ikke fordi det er så synd i meg ,  men fordi jeg er forbanna og SÅ SLITEN av alt.

Av ME, av sykdom, av forvridde meninger og sannheter. Jeg orker ikke forklare.
Jeg trenger bare å få det ut.

Jeg trenger ikke at noen irettesetter en følelse jeg deler eller vrir den om til å bety noe annet.

Jeg trenger ikke bli oppsøkt i innboks, kommentarfelt og PÅ MAIL for at noen skal poengtere og understreke at jeg er HELT IDIOT som ikke vet bedre eller mitt eget beste.

Hvis du ikke liker det jeg skriver, HELT OK. Jeg tåler det. Jeg tåler uenigheter, forskjellige synspunkter og jeg tåler til og med en god diskusjon. Akkurat det har jeg lært veldig mye av de siste årene.

 

MEN – jeg tåler ikke (lenger) folk som motsier bare for å lage kvalme. Som skriver det samme igjen og igjen, bare for å være ekkel. Som tror at deres meninger er de eneste viktige i verden og dermed gir de rett å braute seg frem for å understreke det.
Helst steder de vet de kan markere seg.

Som leter etter noe å putte fingeren på, uansett om det er skrivefeil, skrivemåte, tolkninger eller hva som helst.
Som aktivt oppsøker, bare for å lage kvalme.

Seinest i dag var det en som skrev til meg at hun nesten ikke turte å trykke liker på innlegg som f.eks ble delt på FB, fordi hun ikke hadde krefter til eventuelle konfrontasjoner eller spørsmål som kunne komme i etterkant.
Fordi hun ikke orket å måtte mene så mye mer utover ar hun likte det.
Jeg forstår akkurat akkurat hva hun mener, men synes det er trist.

Jeg er ikke sint på noen spesielle personer.  Er ikke lei meg for et isolert tilfelle.
Jeg er bare sykt sliten av verden akkurat nå.
Av alt og ingenting.
Lei av at alt må kjempes for, forklares i det uendelige og at jeg ikke bare kan stille klokka på mobilen, slik at jeg rekker bussen til en ny arbeidsdag i morgen.

For akkurat nå hadde det vært det letteste.

 

tusentankerirod

 

 

 

Tro på deg selv, våg å ta plass

Hei alle dere.

I dag er bare innom for å ønske dere en så fin dag som mulig og for å si noen ord om noe jeg synes er veldig viktig.

 

 

Ikke la andres ord og handlinger ødelegge din egen ro eller trygghet på noen som helst måte.

Ikke la andre farge deg så mye med sine egne meninger, at du til slutt selv blir usikker på at det du kjenner er riktig for deg.
Ikke la ufine kommentarer, tilbakemeldinger eller stikk i siden,  stanse deg i å dele det du har på hjertet og som hadde hatt behov for å komme til overflaten.

Ikke la andres sannhet bli plantet så hardt i deg at du til slutt ikke har håp igjen om at noen skal tro din egen.

Tro på deg selv, våg å ta plass.

Å dele fra virkeligheten betyr ikke negativitet eller at man feiler i livet.
Å dele det vonde betyr ikke at man liker å ha det vondt, men kan gi en større forståelse og muligheten til å føle seg mindre alene, altså noe fint.

Å ha dårlig helse betyr IKKE nødvendigvis et dårlig liv hele tiden,  uansett hvor mange og hvor ofte noen forteller deg det.

Tillat deg å kjenne på det vonde, på savn og sårbarhet.
Det er helt normale følelser som også trengs å slippes frem til overflaten. Slik kan de også bearbeides.

Kjenn på alt det gode du har i livet og NYT hvert eneste øyeblikk du får av latterkramper, gode minner og « friminutt».
ALDRI føl at du må gjemme deg vekk på noen måte eller at du ikke fortjener.
For det gjør du. ❤️

 

 

tusentankeriord

 

 

Gjentar til det blir en sannhet

 

Nei.Alt som står i avisen er ikke sant.
Uansett hvor mange ganger det blir gjentatt.

Når de roper høyt om late, hissige aktivister som oppfører seg truende mot forskere og leger og de gjentar det, gjentar det OG GJENTAR det enda en gang, så må det vel ligge noe i det?

De som aldri ble friske er ikke verdt å nevne.
De som gjorde som dem selv, betalte MYE penger, men ikke ble frisk, de VILLE DET IKKE NOK og de som ble sykere av behandlingen, alvorlig mye sykere, de TIES IHJEL.
Ingen nevner dem!

De som har blitt friske av en annen type behandling enn det de mener er riktig, de får ikke være med i organisasjonen.
En organisasjon for friske, der det bare er plass til dem som blir friske slik de har bestemt er riktig.

Så prater de om hetsing, om hissige aktivister som roper høyt. De sier det igjen og igjen og IGJEN, men INGEN AV DEM deler et eneste ORD om en pasientgruppe som har blitt oversett gjennom flere ti-år.

Ingen av dem nevner alle de gangene de møter på uvitenhet, både fra leger, spesialister og nabo. INGEN av dem forteller om de som blir ledd av når de ikke kan gå på egne bein ut i ambulansen, ikke et ord om de som har brukt flere hundre tusen alternativ behandling. For det er bare deres alternative behandling som hjelper.

Det koster 16-17 000 å motta et tredagers kurs med LP.
De som tjener seg søkkrike på menneskers lidelse er også de som nå roper høyt om ME pasienter som ikke vil, som prøver å stanse forskning og som trakasserer andre på nett.
Samme personene som også står bak forskingen. Som skal plukke ut pasientene etter vide kriterier.

Et lite dykk i min egen innboks og rundt om kring på nettet, så fant jeg så mye hat, stygge kommentarer og sjikanering av pasientgruppen, at jeg ikke kan dele alt. ( se bilder under)

Dette er hva syke møter, UTEN å kunne si fra.
Heller ingenting aviser skriver mye om. De gir ikke nok oppmerksomhet.

Det er en påkjenning at en alternativ metode har så mye makt, uten at noen slår i bordet.

Når man sier ting mange nok ganger og det til og med står i avisen, så MÅ det jo være sant?

ELLER?

 

tusentankeriord