Så, når kvelden kommer… Alle mine har kommet i hus, ligger trygt i sengene sine og jeg vet de er fornøyde med dagen. 
Når mannen, selv om han er sliten, sitter i sofakroken og finner gleden i et gammelt tegneserieblad og det er kort mellom latterkulene.

Jeg kjenner jeg blir glad inni meg. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Tidligere i dag tok jeg minsten på fersken i å “robbe” sparegrisen sin for småkroner. 
Han skulle nemlig gjøre som pappa hadde gjort dagen før, kjøpe roser til mammaen sin. 
Å selv om jeg fikk pratet han fra det, overbevist han om at det nok helt sikkert var mye gøy han kunne  bruke pengene sine på fremover, så ble jeg helt rørt og varm om hjertet mitt.

Dessuten står det hvitveis på bordet, plukket med hjem fra skoleveien og det er jo noe av det fineste jeg vet.
Markblomster.

Vi hadde en lang fin samtale.
Om blomster, venner, reiser, trylletriks, ugler og litt om sykdom også.
Han spør, jeg svarer så godt jeg kan.

Det er ikke til å stikke under en stol at de to siste årene har vært beintøffe.
De ti før der også, så sprøtt som det høres ut, men de to siste har det vært stor forandring og jeg nesten bare vært en skygge av meg selv. 
Jeg har eksistert, ikke mer enn det. 

Alt påvirkes. Hele tiden. 
Derfor er det ekstra viktig å ta vare på slike små, gode ting. 
For selv om ting er vanskelig og vondt, så er det heldigvis litt fint også. 

Når prøver skal tolkes, nye henvisninger skal sendes, legetimer avtales…
Sykdom, sykdom ,sykdom!
Ting kan virke så uoverkommelig noen ganger. Så vanskelig. 
Jeg har tenkt og grått..
DETTE ORKER JEG BARE IKKE!!

Så tenker jeg på hvor viktig den tiden vi har sammen er og hva den betyr for oss. 
De små hverdagslige tingene som ingen andre skjønner, men som vi elsker. 
Som vi smiler og ler av, lager minner av…..fyller opp minnerboken.

Det å vite at man alltid har noen man kan stole på til en hver tid….
Det betyr alt!

Så, siden jeg startet dette innlegget,  like etter barna var lagt og mannen fremdeles var våken, men ikke ble ferdig før “huset” sa god natt, bestemte jeg meg  for å titte inn til hver å en av dem mens de nå lå langt inn i drømmeland. 
Både et fint, morsomt og vemodig syn. 

Fint – Fordi jeg alltid har synest det har vært noe spesilet med sovende barn
Morsomt – Fordi de sover i veldig rare stillinger ( fniiis)
Vemodig – Fordi de vokser fra meg! Hvor blir tiden av? Alle årene? Babyene mine?
 

I kveld har det virkelig vært tusen tanker, men tusen tanker av takknemlighet aller mest.
Nå håper jeg og kjenner jeg det er på tide, å vel så det, å ” roe” ned , forhåpentligvis finne søvn og få noen timer på puten. 

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg elsker å være våken når hele “huset sover”.
Slik er det vel når man reagerer på lyd og bevegelse, men likevel liker å ha dem man er glad i rundt seg? 

Nå må det i alle fall bli god natt herfra også. 

tusentankeriord

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Noen ganger så er det litt skummelt å dele de mest sårbare tankene sine på nett. Hvordan blir det tatt i mot? Hvordan  blir det oppfattet?

Noe av det man skriver kan oppfattes som klaging  ordene og budskapet i teksten blir missforstått helt.
 

“Når du velger å dele,  må du også tåle å høre”  er det mange som har sagt til meg. Det kan godt hende, men det betyr ikke at det ikke er ubehagelig.

Jeg har behov for å sette ord på ting , det er  min måte å ” renske opp systemet” på.
En slags terapi- skriveterapi?

Jeg vet ikke, men jeg føler det hjelper meg på mange måter. 

Akkurat som noen strikker, hekler eller  mediterer for den saks skyld, så er skriving en av de tingene jeg finner ro ved.

Jeg har aldri påberopt meg å være verken forfatter eller poet og jeg er heller ingen verdensmester med ord, men jeg trenger jeg det for å få lov til dele?

Jeg trenger ikke et stort publikum og stående applaus for hvert eneste ord jeg publiserer, men jeg trenger å skrive det av meg for å kunne få hverdagen min til å fungere best mulig. 

Uten muligheter for skriveterapi, så tør jeg nesten ikke tenke på hvordan dagene mine hadde vært… og heller ikke uten mange av dere. 
Jeg er utrolig takknemlig for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått og til dere som kommenterer, liker, som kjenner  dere  igjen i det jeg skriver og ikke minst, til dere som deler litt av deres historie med meg. 

Det har betydd så mye disse årene.

Dette har vært  min måte for å få renset opp i systemet. 
Mine følelser, mine tanker, ingen fasit.

Det betyr selvfølgelig ikke at dere kommer til å kjenne dere igjen i alt eller kommer til å være enig med alt jeg skriver, men sånn vil det jo alltid være.
Vi er forskjellige, tenker forskjellig og gjør ting forskjellig.

Her, på min lille “planet” trenger jeg rett og slett bare å få ut litt tankespinn om livet slik det er her og nå. 
 
På godt og vondt.

tusentankeriod

Øyeblikk 3

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det kjennes så godt.
Den deilige milde og myke vårluften som er utenfor om dagen.

En liten tur, bare få skritt rundt.
Med rosa joggesko som fremdeles ser helt nye ut selv om de ikke er det.

Pust inn, pust ut.
Om igjen og om igjen.

Jeg kan se huset mitt herfra. 
Det føles godt å se det fra denne siden, iført joggesko.

Åhh… For en deilig dag, for en deilig lukt.
Lukten av våren og den tiden som kommer nå.
Den beste tiden.

Vår! <3

tusentankeriord

Når han går hjem fra skolevei, 
stopper opp og tenker: jeg vil glede deg.

Ser seg rundt og lurer, hva kan jeg finne på?
Skoleveien hjem er ikke veldig lang å gå.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Han løfter blikket og ser noen fine hvite står.
Første tegnet på at vi er på vei mot skikkelig vår.

Plukker med seg hjem ikke bare en, men tre til mor.
Setter kursen rett mot gata der han bor.

Spent og stolt ber han meg lukke øyner når han kommer inn.
-Si hvilken hånd, sier han, og har begge gjemt bak ryggen sin.

Jeg svarer selvfølgelig feil, men det gjør ingenting. 
Svar igjen, sier han ivrig , dette er siste sjansen din! 

Han skulle bare visst hvilken lykke jeg kjenner.
Tre små hvitveis fra barnehender.

tusentankeriord 

#dikt #vår #poesi #lykke #barn #hvitveis #glede #takknemlig

Øyeblikk 2

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det mye jeg savner  etter at jeg ble syk. 
Mye jeg ikke kan benytte meg av på sammen måte slik som før, når jeg vil og hvor jeg vil.
Det er selvfølgelig mange ting, men spesielt en.

En som jeg virkelig kjenner at jeg nesten får vondt inni meg av å tenke på innimellom. 

Før var jeg alltid oppdatert over alt. 
Visste om alt det “nye” og hadde full kontroll på alle lister og nyheter.
Nå, nå er jeg jeg heldig hvis jeg får det med meg  6 mnd etter….og det er hvis jeg får det  med meg i det hele tatt. 

Nytt, gammelt, jeg aner ikke.
Hos meg er det ikke oppdatert på flere år. 

MUSIKK! 

Det pleide å være livet mitt, det er livet mitt. 
Jeg elsker musikk. 

Jeg gråter av musikk, ler, får ut tanker, kommer på ideer, får hodet til å fungere. Slik pleide musikken være for meg, eller slik er musikken for meg.

For det fungerer egentlig slik enda, det er bare det at jeg ikke får benyttet meg av det på samme måte som før. Så da går jeg  rundt her  å føler meg underærnert til stadighet. Underærnert på musikk.

Jeg savner virkelig å høre ubegrenset med musikk. Konserter.  Fy søren, jeg savner konsertlivet. 

Nå må jeg begrense hele tiden, jeg klarer ikke høre så mye lyd om gangen,  så jeg rekker ikke  gjennom en brøkdel av det jeg ønsker og jeg aner ikke hva som spilles på radio eller hva som er det “nye”.

Radioen står aldri på lenger.  

Innimellom så får jeg skikkelig kick. Tar på meg headset med noice cancellin og hører meg igjennom sang etter sang. 

Jeg må bare og det funksjonen på headsetet gjør det mulig for meg å ” holde ut ” litt lenger.

Tekst, melodi.

Sang etter sang, liste etter liste.

Jeg gråter litt, ler litt og vet at det blir lenge til neste gang. 

Jeg MÅ ha musikk i livet mitt. 

tusentankeriord 

#lyd #musikk #lydsensitiv #myalgiskencefalopati 

men det blir jo bedre, eller? 

Det berømte venterommet…
 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Egentlig, er jeg både sint og  lei meg når jeg skriver dette innlegget, men jeg må få det ut. 
Mest lei meg er jeg  på vegne av alle de andre som skal gå den lange, tunge veien jeg allerede har gått til nå. Fordi jeg vet hva de skal møte på.
Jeg vet hva de skal høre, håp som skal spire, drømmer som skal knuses, nye håp som skal tennes og slukkes!
JEG VET!

I dag føler jeg meg bare så ferdig med alt! 
Alle de årene, med usikkerhet, redsel, søkende etter svar og med et håp om å kunne få det litt bedre i hverdagen. 

Den neste legen som sier til meg, men du kommer til å bli bedre, den vet jeg ikke hvordan jeg kommer til å forholde meg til, fordi den setningen,  det er ikke bare det at jeg ikke tror på den lenger, men den sentningen, får meg til å rase innvendig. 

Jeg har et råd til dere leger, hvis du ikke VET om du kan bedre hverdagen eller fremtiden til en pasient, IKKE si noe om det heller!

“Its better to hurt me with the truth, but don’t comfort me with a lie”

Jeg vet at det ikke finnes en konkret behandlingsmetode for min sykdom, men det betyr ikke at jeg ikke har vært villig til å prøve ALT som står i min makt for å bli bedre. 
Det har vært all slags former for ikke medikamentell behandling og medikamentell behandling, det har vært bivikrninger av alle slag, det har vært opp og nedturer. En meget tøff, vond og lang prosess.
Ingen skal kunne se tilbake og si at jeg ikke har søkt etter svar,  lett og prøvd. 

Jeg forstår at det kan være vanskelig for helsepersonell som møter den utfordringen det ofte er men, noen ganger sitter man igjen med følelsen av at noen faktisk ikke prøver og at de later som de hjelper deg, hvis dere skjønner hva jeg mener. 

I lengre tid har jeg vært under “vurdering” på sykehuset for å se om jeg kan starte på en medisin som kanskje kunne vært med å gjøre hverdagen min  lettere. 
Dette følte jeg på mange måter var mitt “siste” håp til å få en litt bedre og mer stabil hverdag nå mens barna enda var “små” og jeg faktisk kunne fått med meg litt mer av alt som skjer rundt dem nå enn det jeg gjør i dag. 

Jeg vet den ikke kunne gjort  meg frisk, men håpet om at den kunne gitt meg en bedre hverdag var stor.

Fastlegen min ( som er fantastisk) videresendte meg til noen som skulle ha god peiling og ballen begynte å rulle.
Istedenfor å bare si nei med en gang, ( det var jo allerede bestemt før jeg hadde tråkket inn på sykehuset) satte de i gang et voldsomt prosjekt med blodprøver, dagbokføring og timer på sykehuset ( noe dere sikkert skjønner er vanskelig og veldig energikrevende  med denne sykdommen) og samtidig  vurdere min helsesituasjon som har vært svært dårlig over lang tid og spesielt nedgående de siste to år.

6 mnd senere, konkluksjonsdagen: Beklager. Vi kan ikke hjelpe deg! 

Jeg kjente nesten at hjertet mitt stoppet opp et lite sekund i det h*n sa det. “Du kan ikke få den medisinen. Ingen med den diagnosen får den medisinen.”
Uten å si noe tok jeg opp et skriv, lå det på bodet foran legen , der jeg bekreftet at det h*n sier ikke stemmer. 
H*n så ned, fort opp igjen på meg og så  igjen, beklager. 

Jeg vet akkurat hvorfor jeg ikke får medisinen. Den koster penger. Den er for dyr og jeg er ikke verdt forsøket. Jeg er ikke verdt pengene. 

Hvorfor ikke?  og hvem har bestemt at jeg ( og alle som kunne hatt nytte/behov)  etter alle disse årene med “helvete”  ikke fortejener å prøve å få det litt lettere i hverdagen? Jeg nærmest trygler, for jeg vet at jeg ikke har mer å gå på etter dette, men vedkommende  bare ser på meg uten å si noe. Jeg kjenner jeg er våt i hele ansiktet.
Jeg skulle ikke begynne å gråte, men jeg klarer ikke holde det inne.
Hvorfor lot de meg gjennomgå alt dette i 6 mnd når de hele veien visste hva utfall de ville gi og hva var egentlig alle undersøkelsene for?

 Jeg kjenner faktisk at jeg blir sint. 
Nok et håp er knust og jeg kjenner at dette, det orker jeg bare ikke å forholde meg til.

Legen sitter å ser på meg, så kommer det jeg har ventet på.
Det er nesten som jeg vurderer å stoppe det  men samtidig så tror jeg det ble som en avslutning for min del også. 

“Du vet, du kommer til å bli mye bedre!”

Jeg tørket tårene mine, reiste meg og stirret h*n rett inn i øynene!

Hadde dette vært for 10 år siden, så hadde jeg trodd deg, kanskje til og med for 5 år siden. 
I dag vet jeg bedre, men det skremmer meg at  leger ikke vet bedre enn å si, uten å vite, uten å ha noen garantier eller beviser  og bare sånn uten videre,  at “det blir bedre”. 

For meg er det nesten det samme som at dem sier at, “det er ikke så gale”, “Du overlever nok”, de tror ikke på deg, rett og slett. Slik føles det. 

Alle de som kjenner meg godt VET at jeg prøver å gjøre det beste ut av dagene mine uansett og det jeg ønsket å oppnå med denne behandlingen var å kanskje få et lite boost til immunforsvaret og kanskje bli litt mer stabil, slik at jeg kunne få være litt mer sammen med barna nå mens de enda er små og selvølgelig tid med venner/familie som jeg neste aldri ser. 
Litt mer av livet rett og slett.
Det gikk ikke og nå orker jeg ikke kjempe mer. 

Nå må jeg prøve å fortsette å gjøre det beste ut av dagen, noe jeg alltid har gjort, men jeg kjenner en sorg for de som kommer etter meg, som skal kjempe samme kampene og føle på de samme nederlagene som jeg og vi har gjort. 
Kjenne de samme drømmene bli knust, for det var det jeg følte på ny. En drøm ble knust!
Det er en tøff prossess som jeg ikke unner noen. 

Takk for at du leste..

tusentankeriord

Hvordan holder han det ut?

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Han prøver forsiktig å komme tettere.
Han vil så gjerne gjøre alt i verden for at jeg skal ha det bittelitt bedre.
Han vet jeg har det vondt, smertene er intense.

Han legger seg inntil meg og jeg sier ingenting selv om det gjør vondere.
Jeg vet han mener det godt.

Jeg prøver å holde ut en liten stund fordi jeg tror det er viktig for oss begge. 
Det er viktig for oss begge!

Det er ingenting seksuelt i det han prøver å vise meg.
Bare nærhet, godhet og trygghet.
Despereasjon av godhet nermest!
Jeg føler jeg aviser han atter en gang. 

Jeg klarer ikke. Det er for smertefullt. 

Hva kan jeg gjøre for å gjøre det bedre for deg, jenta mi?- sier han.. 

Gå vekk, sier jeg til slutt.
Ikke vær borti meg.
Det river inni meg når jeg sier det og jeg kan se det gjør noe med han.

Han tar hånden vekk og flytter seg bort .

Hvordan føles det å få den beskjeden?
Hvordan orker han å leve med det år etter år? 

Skjønner han det hver eneste gang at det er den forbanna sykdommen som fullstendig har overtaket eller tenker han innimellom at jeg faktisk ikke vil ha han der? 

At jeg ikke vil ha han der og kjenne nærheten og tryggheten. 
For den eneste jeg trenger der er jo han. 

Hele tiden.
 

tusentankeriord 

Det blir bare litt mye!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Eller hvertfall så pass mye, at grensen mellom latter og tårer ikke er særlig stor om dagen.
Når man rett og slett bare må sette seg ned og trekke pusten dypt ned i magen. 
Eller bare hyyyle ut! – alt etter som.

What a night.
What a day, Week! 

Livet dere. 

Hvem sa at livet skulle være lett å leve? 
Hvem sa at alt skulle gå på skinner og at hver dag skulle gå som en dans på roser? 

Man rekker ikke våkne til en ny dag, fordi man allerede har ligget våken hele natten, flere netter på rad.
I flere timer har man vridd seg i smerter og ubehag, lurt på hvordan i all verden man skal klare å mestre neste dag. 
Hvordan man skal holde ut alle minuttene og sekundene?

Jeg holder ikke ut.
Neida, joda – neida!

JODA!

Det kjennes ut som alt inni meg er i ferd med å stanse.
Gi opp.
Slå seg av.

Likevel, så går tannhjulene rundt.
Bare litt til. 

Jeg har på ingen måte gitt opp.
Jeg kjemper.
Hver eneste dag kjemper jeg og jeg har mye å kjempe for.

Følelsen av å elske solen, men likevel ikke makte at den presser inn en liten solstråle gjennom persiennene.
Å elske lyden av mennsker rundt seg, men ikke tåle å høre noen si navnet ditt.
Å nyte latter, men ikke ha energi nok til å kunne være med å le… 
Å ta i mot en helt ny dag, men samtidig vite at man bare kan bruke minimalt av tiden slik man ønsker selv.  

Det blir bare litt mye…
Noen ganger alt for mye til og med. 

tusentankeriord

#livet #smerte #tanker #søvn #ME #fibromyalgi #myalgiskecefalopati #kronisksyk #husbundet #ensom #ensomhet #FM #helse 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

MASKEN 

En tanke  i natten kan vokse seg  stor.
Er det best å la den ligge, ikke vanne så den gror?

Eller skulle man  nøstet opp, funnet noen svar?
Denne tanken inni hodet gjør meg usikker og rar.

Hva er grunnen til at ting,  som før var  trygt og godt.
Plutselig snur på hodet  , tar en vending, sier stopp. 

Skal man si det man vet, hva som gikk galt?
Skal man fortsette å late , høre etter, søke svar?

Det verste er å vite,  at dette ikke er  riktig.
Andre prater videre, glemmer noe viktig.
 

Når man prater vondt om andre bør man kanskje tenke på.
Disse ord man sender ut, hvilken makt kan disse få?

Alle løgner , falske smil.
Hvert et ord blir gjemt og veid bak tvil.

Så lenge har man gått og kjent, men ikke har fortalt.
Lyst å skrike ut, det føles jo så galt.

Hva andre mener om deg er egentlig  ikke  viktig.
De går ikke dine sko og vet  ikke hva som er riktig. 
 

Det finnes noen der ute, som plutselig vil gi deg en klem.
Det kan være de samme, som snur ryggen når du trenger en venn. 
 

Når du prøver å gi alt du kan og kanskje til og med litt til.
Likevel innimellom kjenner, at dette  ikke er helt som du vil.
 

Alt er fint og ingenting galt.
Til ryggene snus og masker er falt.
 

Uansett hvor vondt og lei,
Husk ikke la noen styre deg.
 

Man når et punkt og alt må vekk.
Alt må opp og ut av sekk.
 

Så her ligger jeg, en våken kveld.
Prøver å gjøre livet bedre for meg selv. 
 

Jeg velger min egen lille vei.
Jeg trenger ikke godkjenning fra deg.
 

tusentankeriord 

Det er ofte mye  storm rundt NAV.
Folk er missfornøyd med hvordan de blir møtt, håpløs lang behandlingstid og kunnskap/kompetansen de har ift pasientene de møter.

Jeg kan skjønne at det å jobbe i NAV er en vanskelig og krevende jobb og vi må jo selfølgelig tro at de aller fleste som jobber der, faktisk er interessert i å gjøre jobben sin på best mulig måte til en hver tid. Både for seg selv og brukerne.

Likevel føles møte med NAV vanskelig og nedverdigende for veldig mange.

Uansett, det jeg skal skrive om nå handler lite om behandlingstid og byråkrati, men mer om fokus og følelser rundt møte med NAV.

For en stund  siden pratet jeg med en mamma som hadde et barn med en alvorlig diagnose. Et handicap som vil følge dem resten av livet. Kan ikke vokses fra eller forsvinne. 

Selv om min egen hverdag er annerledes og på mange måter og  ikke kan sammenlignes, var det likevel mye av det hun sa jeg kunne kjenne meg godt igjen i.

” Ikke fortell om det du kan”

Dette er noe jeg selv har hørt flere ganger. Hos NAV skal fokuset være på alt man ikke klarer.

Selvfølgelig forståelig at det må komme helt klart frem i en begynnende prosess, men det er redselen for å si noe positivt jeg vil frem til her og siden mange er i nav-systemet en god del år, blir det en evig påminnelse om hvor dårlig stilt man er, hva man trenger hjelpe til og hvor belastende det faktisk er for de pårørende og samfunnet rundt .

Gang etter gang må man sitte å repetere for andre og seg selv hvor dårlig det faktisk står til. 
Tro meg, det er ingen god følelse og man forlater ofte slike møter ganske nedtrykt og sliten.

Mange får også ny saksbehandler titt og ofte, noe som igjen fører til at de må starte helt på nytt om og om igjen.  
En stadig påminnelse om hvordan livet plutselig endret seg til det vanskelige og ukjente.

” Fokuser på det negative”

Hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal man ikke ha muligheten til å fortelle om en god dag, en fin opplevelse uten frykten for at det kan bli brukt imot deg?

Når man gang etter gang, uke etter uke, år etter år, må snakke om hvor forferdelig vanskelig ting er så er det ikke rart folk gruer seg til disse møtene.

Har ikke syke mennesker eller mennesker med handicap lov til å opplyse om mestring, lyspunkt og fine øyeblikk uten at det skal kunne bli brukt mot dem? 

Uten at jeg skal skrive at jeg har vært svært missfornøyd med mine egen opplevelser av NAV, så kan jeg  si at jeg har hatt mine ubehageliger opplevelser.

 Jeg har hatt klumpen i magen,  jeg fått det samme spørsmålet mange ganger , som om at de ikke riktig ville tro på meg første eller fremte gangen jeg svarte.  Jeg har grått flere ganger . 

Er du like dårlig enda? Finnes det ingen tegn til bedring? Sa du ikke at du hadde vært på cafe med en venninne?

Det er utrolig slitsomt å hele tiden måtte forklare og forsvare den vanskelige situasjonen man er kommet i.

Å være voksen, men føle seg mindre enn noen.

Man prøver å henvise til legeerklæringer og gjentar seg selv på det  man har snakket om så mange ganger før.

Man føler seg liten. Til bry.
Man kjenner klumpen i magen og det er en påkjenning å stadig måtte  minne seg selv på hvordan hverdagen har blitt.

Ja, innimellom trenger jeg hjelp til dusj og hårvask, men jeg vil gjerne også ha muligheten til å kunne fortelle om  de gangene jeg faktisk klarer det selv. 
Hvorfor skal mitt møte med NAV tvinge meg til å ikke kunne fortelle om det? 
Selv om man er syk og har fått en del endringer og utfordringer i livet, betyr det ikke at man hele tiden skal måtte tåle å bli påminnet hvor forferdelig det er.

Ting er vanskelig nok som det er og man trenger de gode dagene for å kunne mestre de dårlige.
Slik er det vel for alle, syk eller frisk?

Jeg vil ikke  fokusere på det jeg ikke klarer og ikke kan gjøre.
Jeg vil bruke tiden min på det jeg kan og mestrer.

Jeg trenger det for å overleve!

tusentankeriord 

#mestring #negativ #positiv #NAV #livet #hverdag #ME #myalgiskencefalopati #mecfs #fibromyalgi