tusentankeriord Mamma -Deler øyeblikk fra minneboken – Skriveterapi.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Først og fremst må jeg bare få si tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på mitt forrige innlegg, ” Jeg velger å dele”
Det gjør godt å vite at det er så mange som skjønte hva jeg ville frem til og som samtidig forstår viktigheten av å dele åpent og ærlig om hvordan ting er for å øke forståelsen og slik forhåpentligvis forbedre fremtiden for ME pasienter. 
Det jeg likevel har lyst å si er at dette handler egentlig ikke bare om ME, men om veldig mye annet i dagens samfunn og hvordan vi mennesker liker å fremstå. 
Tåler vi å høre når ting er vondt og vanskelig eller skal alt pakkes inn i glansbilder før det deles ut i den store verden? 

Hvorfor er det ofte slik at man blir tipset om ” tenk positivt kurs” når man deler en realistisk hverdag som kronisk syk?

Mitt liv er ikke automatisk negativt, men faktisk noe jeg faktisk må forholde meg til og som jeg kan leve godt med, selv om det er tøffe dager. 
Er det fordi andre ikke andre tror at det finnes mennesker som lever slik som meg eller oss? Eller er det fordi de ikke tåler å høre om det? 
Er det bare plass til det perfekte der ute? 
Hvem er det i så fall da som trenger dette positive kurset?

Her er det ikke snakk om negativ tenkning.
Jeg og vi har mye fint i livet vårt, det er bare det at andre ikke alltid tåler å høre om ting slik det faktisk er.
Mitt liv er kanskje ikke positivt og fint nok til å kunne dele på SoMe.
Jeg trenger ikke kurs om positiv tenking for å få det bedre i livet mitt, jeg lever godt med sykdommen og finner mye glede i hver dag.

Når jeg deler en dag slik en dag er for meg, betyr det ikke at jeg er negativ, men realistisk. Det er slik det er.
Det er vanskelig for noen å forholde seg til.

Det er hvordan andre utenfra tolker det som er problemet. Vi tåler ikke høre «livets realiteter»

Selv om man lever med en alvorlig kronisk sykdom, så betyr det ikke at det ikke finnes mye positivt i hverdagen.
Jeg har noe å være takknemlig for og noe å glede meg over hver eneste dag.
Kanskje på en annen måte enn hva som er bestemt eller som er ” sosialt akseptabelt”, men det er nettopp dette jeg vil være med å endre. 

Hvis noen spør hvordan det går, så forventes det at man skal si at det går bra.

Sier man det ikke går bra, forventes det nærmest at man skal ta i mot deres tips og råd for hvordan ting kan bli bedre.
Hvis man ikke ikke orker å ta i mot alle disse velmente rådene og sier det går bra, så forventes det også at man oppføres seg deretter.

Slik er det også med mange andre ting!

Er man gravid skal man bare være takknemlig. Man har tross alt et barn i magen og skal bli mamma. Tenk bare på alle de som ikke kan få barn, man kan ikke kjenne på noen form for bekymring eller vonde tanker rundt dette. Da er man fort utakknemlig og egoistisk. 
Skal man gifte seg skal man bare være lykkelig, det er tross alt mange som aldri opplever å få gifte seg.
Er man syk eller har en annen form for handikap, skal man bare være glad og takknemlig for at man bor i Norge og får støtte fra NAV,slik er det ikke i andre land. Tenk bare på det! 
Det finnes alltid unnskyldninger for at man ikke skal kunne kjenne på reelle følelser, i alle fall ikke si det høyt  til noen.
Man MÅ være positiv!
Noe annet, er det ikke plass til. 

Er det virkelig slik det skal være? 

Skal vi virkelig ikke ha plass til virkeligheten?
Til alt livet handler om.
Til det fine, gode og vakre?
Til det vonde, triste og såre.
Til det tøffe, vanskelige og VIRKELIGE? 

Skal vi bare pakke alt inn i glanspapir å late som? 

Noen spiser frokosten sin på en fjelltopp, de liker vi å høre om, men vi må faktisk tåle å høre om dem som spiser frokost i sengen også. 
Vi burde ha plass til begge deler. 

tusentankeriord

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

Jeg husker enda første gangen jeg fikk telefon fra lokalavisa og de ville komme på besøk for å snakke om sykdommen min for første gang.
Jeg fikk nesten panikk: Kunne jeg gjøre dette? Hva ville familien si? Venner, tidligere arbeidskolleger og ikke minst, kunne jeg nok om dette? 
Det var jo ikke så lenge siden jeg hadde fått diagnosen, egentlig var jeg både i en slags sjokk og sorgprosess selv og allerede hadde jeg klart å finne ut at det ikke fantes noe tilbud til meg noen steder og jeg var mer eller mindre overlatt til meg selv. 
Vi hadde et lite familiemøte hjemme, mannen og barna og jeg, og bestemte oss for at hvis ingen snakker blir det ikke noe bedre i fremtiden heller. 
Kanskje dette kunne hjelpe noen? 

Responsen etter repotsjen var noe jeg aldri kunne forestilt meg. Ikke i form av heiarop og applaus, men fortvilte alvorlig syke mennesker som ikke blir tatt på alvor, pårørende som kjemper for sine kjære, venner og familie…. jeg har aldri opplevd maken.
Sakte men sikkert ble innboksen min fylt opp av meldinger fra mennesker i akkurat samme fortvilte situasjon som min egen. 
Det var da jeg bestemte meg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg velger å dele! 

Å dele er ikke alltid bare enkelt. Man vet at folk automatisk vil gjøre seg opp en mening om deg og hvordan du lever livet ditt.
Man vet mange tenker de har bedre løsninger og svar på ting du burde gjort for å kommet bedre ut av det og innimellom så føles det som at noen tror man ikke er i stand til å verken forstå eller vite hva som er best for en selv ut i fra hvilken situasjon man står i.

« Det er jo bare godt ment» får jeg til stadighet høre, men er det alltid det?
Er det alltid godt ment når man verken våger å sette seg skikkelig inn i den fulle og hele sannheten til den det gjelder? 
Eller er det noe man har hørt fra noen andre, plukket opp i et ukeblad, lest i en avis eller hørt fra en nabo? 

For en ting er sikkert. Skal man lære noe om et menneskes situasjon , spør det mennesket det gjelder. 
For alle er vi like ulik og unik, har helt forskjellig utgangspunkt og det er umulig å sammenligne.
Det til tross for at vi kanskje har en diagnose med samme navn og her har vi faktisk alle et ansvar. 

En ting som jeg syns er mest frustrerende og provoserende med å dele er når man får høre at det blir oppfattet som klaging eller at man ønsker sympati. 
Aldri har jeg delt for at noen skal syns synd på meg eller for å få medlidenhet, aldri!

Den ene og hele grunnen til at jeg bruker stemmen min på å spre informasjon og kunnskap om ME er fordi at under vårt tak, der bor det ikke bare en, men to personer med denne alvorlige sykdommen.

Jeg og min sønn. 

Jeg klarer ikke sitte å se på at han skal gå samme fremtid i møte som det jeg til nå har gjort. Han har hele livet foran seg og bare tanken på at han skal møte all den uvitenheten, så lite hjelp og forstålese, det kan jeg bare ikke godta. 

Det er kanskje vanskelig for noen å en hver å sette seg inn i, men å leve så begrenset, så isolert fra omverden, så låst og likevel få så lite hjelp og møte på så lite kunnskap og forståelse nesten uansett hvor du er, det gjør noe med deg som person. Tenk bare hva det gjør med et lite barn. 

Det er for han jeg våger å være en stemme som forteller hvordan vi har det, for han og for alle dem som ikke klarer.

Vi er ikke dum selv om vi er syk.
Vi er ressurser og så lenge jeg klarer, så kommer jeg til å prøve å nå ut og nå frem til dem som kan bedre forholdene for han og alle de andre som har livene sine på vent. 
Jeg skulle tatt dobbelt opp med smerter og plager, bare han slapp.

Når jeg deler, så ønsker jeg jo å påvirke i positiv retning på en eller annen måte. Om jeg så bare treffer et menneske. 
Påvirke i form av at noen kanskje forstår litt mer hvordan ting henger sammen.

Jeg ønsker ikke at noen skal lese innleggene mine og deretter se på meg som en stakkarslig person som trenger medlidenhet, tvert om.
Jeg vil at de skal se meg for det mennesket jeg er bak sykdommen. 
Ikke bare jeg, men alle andre ME syke som hver dag kjemper en kamp for å bli trodd, for å få hjelp og for å bli sett. 
Det mennesket som ønsker leve på friskest mulig måte i sitt eget hjem. 
Som trenger individuell tilrettelegging tilpasset sin egen situasjon fordi de som alle andre mennesker er forskjellige! 
Som trenger å være noe annet enn pasient hele tiden.

Som ikke skal bli dømt for at de får et friminutt innimellom.
Fordi de stråler når de først kommer ut, men som alltid kjemper straffen alene bak lukkede dører.
Da er det ingen som ser hvor “usynlig” det er. 

Jeg kjemper for at kunnskapen skal økes, for at vi skal bli møtt med forståelse og respekt.
Selv om det ikke finnes noen form for behandling pr i dag, så er det fremdeles MYE som kan gjøres akkurat NÅ for å bedre hverdagen og øke livskvalitet til en ME-pasient. 
Små grep kan bety så mye. 

Om det er hos legen,i barnehagen,  på skolen, sammen med venner, på NAV.. hvor som helst.
Hele samfunnet trenger et kunnskapsløft og vi må begynne med oss selv. 

Så når noen hopper over innlegget mitt fordi de tror jeg syns synd i meg selv, så har jeg kanskje brukt hele dagen på å få frem ordene fordi det er en stor utfordring og fordi jeg sliter med å sette sammen ord til setninger. Mest sannsynlig har jeg delt mens jeg ligger i senga eller på madrassen i sofaen og jeg har både smerter og  kvalmebyger underveis. 
Jeg klarer bare ikke la være. 

Ingen av dere vet hva eksakt som trigger delingen min i dag. 

Det kan ha vært et kraftig tilbakefall hos sønnen, et avslag på hjelp fra enda en instans, en sterk historie fra en medpasient som er alvorlig syk og ikke får tilstrekkelig hjelp , enda noen foreldre som får avslag på pleiepenger når de har måtte sagt opp jobben og er hjemme og pleier sitt syke barn. 
Det kan være så mye som ligger bak. 

Å beskrive hvordan det er å leve med alvorlig sykdom er ikke det samme som sutring og klaging, men en realitet som veldig mange må leve og forholde seg til hver eneste dag. 

Jeg vet noen velger å lukke øyene fordi sannheten noen ganger er for hard, men jeg velger å dele fordi jeg ønsker at det skal bli bedre i fremtiden!
 

tusentankeriord

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

God morgen 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å våkne lenge før resten av gjengen, bare sitte her, helt stille. høre fuglekvitter utenfor  og se  på at  solen komme frem samtidig som den prøver å presse seg inn gjennom de lukkede persiennene .Bare ved et øyekast ut kan man se at nå, nå er det vår i luften det gir en så utrolig god følelse i kroppen. 
Denne vinteren har vært skikkelig tung og lang på mange måter og kjenne at det går mot litt mildere dager er så utrolig deilig. 

Lillegutt er superfornøyd med at det endelig er joggesko tid og at han nå kan løpe lett av gårde i sine knallrøde tøffe han kjøpte i Spania i vinter. 
Jeg forstår han så godt. 
Livet er rett og slett enklere i joggesko! 

Nå er det ikke lenge før de første markblomstene dukker opp og mange heldige mammaer kan pynte kjøkkenbordet med hvitveis, karse og smørblomstbuketter fra fornøyde og glade barn. 
Fineste blomstene syns jeg og spesielt når de er plukket av barnehender. 

Det absolutt beste med denne tiden er likevel den milde gode tiden vi går i mot. 
Mindre kulde = mindre smerte for min del . 
Vår gir også en automatisk følelse av håp for min del og de syns jeg faktisk er fint, noe å se frem til… og selv om ikke alltid alt blir som man tenker eller ønsker, så er det noe fint men å holde på det håpet likevel. 

For meg er det i alle fall avgjørende for å komme meg gjennom dagen. 

Ønsker dere alle en nydelig dag. 

tusentankeriord 

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM 
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag var vi utenfor en liten stund og det gjorde så godt på mange måter. 
Minuttene raste avgårde og det var nesten over før vi hadde startet. 
8 grader og endelig en skikkelig følelse av vår rundt oss. 
Å se ungene danse rundt i gresset, ta bilder av sjøen og kjenne vinden i ansiktet – selv om den enda er noe spiss og kald mot huden, det er magisk!

Det er som tiden løper helt fra meg noen ganger. Ukene flyr, samtidig som alt står stille her inne i min lille boble. 
Det blir mange timer som fyller av det samme, mye alenetid og stilletid. Slik er det og slik må det være.

Jeg har gjemt meg litt vekk i mine egne tanker om dagen. 
Jeg har hatt behov for en pause fra enkelte ting som har tatt krefter og energi jeg egentlig ikke har. 
Det har skjedd litt den siste tiden. 
Noe bra, noe krevende og noe helt nødvendig, da må det ekstra prioriteringer til.
Alt krever like mye av meg, selv om noe av det er kjekkere og mer lystbetont å gjennomføre. 
Sånn er det bare noen ganger og jeg har hatt behov for å ta helt avstand for å finne frem andre steder og det har vært vondt og godt på samme tid. 

Selv om jeg har hatt en litt tøff periode nå, på flere plan, så kjenner jeg at det sakte, men sikkert begynner å bli litt bedre andre steder og jeg håper det fortsetter og krype seg sakte med sikkert litt oppover. Det hadde vært så utrolig deilig. 

Jeg fikk en veldig fin melding om dagen, av en person som verken kjenner meg eller min/vår  situasjon så alt for godt, men som likevel er voksen og reflektert nok til å skjønne et par viktige ting og følte det var riktig å informere meg om en sak hun regnet med jeg ønsket å vite. 
Selv om jeg egentlig visste litt om dette fra før, er det greit å få ting bekreftet slik at man vet hva man må gjøre i tiden fremover, både for seg selv og sine kjære og jeg setter stor pris på at det finnes slike mennesker der ute som rett og slett bare vil godt.

Jeg skjønner nå at jeg må ta enda noen viktige grep fremover for å skjerme meg for uro og energilekasjer fremover og det har jeg også tenkt til å gjøre. 

Når man lever på en begrenset kvote med krefter og energi over så lang tid, så er man avhengig av å ha trygge og gode mennesker rundt seg. 
Å være omringet av ” støy” og uro eller negativ energi  gjør ikke hverdagen med sykdom noe bedre.
Jeg trenger å sette noen grenser for meg og følge dem for å kanskje gå en litt mer stabil tid i møte. 

Den siste tiden har jeg valgt ting jeg syns er viktig og riktig for meg og mine og det har vært godt. 

I kveld kjenner jeg godt at kroppen er brukt, men smertene døyves likevel av et veldig glad og fornøyd mammahjerte. 
Ikke nok med det så har jeg fått mange fine bilder og filmsnuter som jeg kan se tilbake på når dagene blir ekstra tøffe. 
Det er slik jeg overlever. 

Ta vare på dere selv!

tusentankeriord

Jeg prøver alt jeg kan å skjule de vonde følelsene rundt dette til gjengen min. 
Det siste jeg vil. er at de skal få dårlig samvittighet for at de reiser på samme måte som at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke er med. 
Jeg vil og ønsker jo at de skal reise og jeg vet at det er slik det må bli, men jeg hater at jeg ikke kan være sammen med dem.

I dag har jeg gått rundt med en klump i magen som utover dagen har vokst seg til å bli større og større. 
Lenge har jeg visst at gjengen min skulle på påsketur uten meg og jeg visste også det kom til å bli ekstra tøft ettersom yngste sønnen hadde bursdag. Vi løste det på best mulig måte, de ventet med å reise til skjærtorsdag, vi spiste bursdagsfrokost sammen, så dro de etter det, men hvordan kan man forberede seg på noe slikt som dette? 

Selv om jeg har visst om det lenge,kjenner jeg virkelig på hvordan sykdommen har overtaket i livet mitt. 
For min del så handler det om mye mer enn påske og bursdag, men mer den tvangen til å måtte være hjemme å gå glipp av alt.
Man har ikke valg. 

For noen så er det kanskje ikke så nøye å gå glipp av en tur eller en bursdag, men her, hvor det er dagligdags, skulle jeg gjort hva som helst for å vært der sammen med dem nå. Der minnene skapes og øyeblikkene skjer. Det er der jeg egentlig burde vært.
Ikke her, alene. 
Tomt og stille i huset og jeg pleier jo å like stillheten, men ikke akkurat denne typen, ikke i dag. 
I dag kjennes den ensom ut. 

” Det er jo sikkert til ditt eget beste, du trenger ro” sier jeg til meg selv. Jeg trenger det og det er jo helt sant, eller kroppen trenger det! For jeg trenger jo aller mest å få være med gjengen min. 
Jeg trenger stillheten, men akkurat nå hater jeg den som mest!
Stillhet, ro, hvile.
Jeg vil ha mer i livet mitt enn det. 

Jeg føler meg budet på hender og føtter noen ganger. 
Fanget på ubestemt tid. 
Noen ganger gjør det bare veldig vondt!

tusentankeriord
 

HVEM ER JEG 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvem er jeg

Når jeg ikke kan gjøre nytte og noen har fylt  mine sko. 
Når turene ut er byttet, med smerter, mørke og ro. 
Når jeg ikke lenger er sjefen og kan styre min egen kropp
Når jeg faller sammen i tåke og plutselig alt stopper opp

Hvem er jeg 

Når barna mine roper og jeg ikke helt  strekker til
Kroppen hyler og skriker, de aner ikke ikke hvor mye jeg vil! 
Når jeg blir liggende igjen alene, mens alle andre må gå. 
De friske må jo få leve , det må jo jeg også forstå!

Hvem er jeg

Når ingen noe kan gjøre og man blir overlatt til seg selv
“fokuser på noe fint og legg deg tidligere i kveld”
Når folk  prater som de vet, krever sitt og tror de har svar
De skjønner virkelig ikke hvor mye krefter det tar

Hvem er jeg 

Når tiden utenfor bare fortsetter å gå
dager blir til uker, måneder og år
Når jeg drømmer meg bort mellom  sol, vind  og trær
Hvem er jeg når jeg fremdeles ligger her

tusentankeriord 

Enda et år

Det er nesten litt skremmende noen ganger når man oppdager hvor fort tiden går. 
Man merker det gjerne ikke før det skjer noe spesilet, eller spesielt og spesielt, det er lenge siden jeg syns det var noe spesielt med bursdager, men dere skjønner sikkert hva jeg ville frem til her. 
Jeg har ikke tenkt på at det fasktisk har gått et helt år siden sist og jeg tenkte at dette året, det som kom nå, det MÅTTE jo bare blir det beste på lang lang tid Vel, Jeg vet ikke helt i om det innfridde akkurat der. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går la mannen min sin inntil meg, klokken var bikket midnatt og han strøk meg over håret og hvisket: Gratulerer med dagen jenta mi! 
Jeg kjente en klump i magen, for selv om jeg hadde visst om det inni der, så hadde jeg glemt det litt vekk også. Bursdagen min altså.
Enda et år. 

Dette året kan vel føye seg inn som et av de mest krevende på mange måter.
Ikke bare for meg personlig, men for alle oss her hjemme. Det har vært tøffe tak på mange måter.

Selv om det føles som at tiden står stille utenfor og jeg ikke alltid greier å henge med på livet , så kommer det dager hvor man man plutselig blir et år eldre uten at man får tenkt seg helt om og uten at man har rukket helt å kommet noe lenger siden sist. Litt vondt fordi jeg står fast i denne boblen jeg skulle ønske noen kunne stikke hull på. Heldigvis er det litt fint her inne i boblen også. Øyeblikk. Viktige øyeblikk som betyr mer enn ord beskrive. Øyeblikk som jeg tror holder hodet over vann noen ganger. Minner som holder liv i drømmen og håpet om at det en gang skal bli lettere og friere.
Et år eldre.

Enda et nytt år har gått og jeg ligger og tenker noen av de samme tankene jeg gjorde på samme dag for et år siden….og året før der og der igjen.
Jeg blir eldre og eldre, men likevel så føles det på et vis som at tiden står stille et sted inni meg og bare venter på at noen skal trykke på startknappen. 

Jeg snur meg til han, smiler, men jeg vet at han ser det. 
Han kjenner meg for godt og jeg trenger ikke forklare alt med ord til han.
Det er en veldig fin ting vi har.

Slike dager forander jo seg for de fleste når man blir eldre, men når man har vært syk i så mange år som jeg har, så føles det mer en bare litt annerledes. 
Enda et år har gått og for meg så betyr det også at jeg fremdeles går glipp av alt for mye jeg savner, at jeg magler viktige personer i livet mitt som ikke er en del av meg lenger og ar jeg lengter etter noe som var, men som ikke har vært på veldig lenge.

Det betyr også at jeg ler hardere når jeg kan, smiler mer når jeg får mulighet. At jeg dytter de menneskene som står meg nær enda tettere hjerte og at jeg blir enda mer stolt og takknemlig over å ha akkurat dem i livet mitt. 

Enda et år har gått!

 

tusentankeriord

Smerte…

Jeg kan trygt si at det stort sett er det den siste tiden har handlet om her hjemme.

Smerte.

Når det blir så intenst som nå, er det vanskelig å konsentrere seg om annet som foregår rundt.

Å prate forsterker, spise, drikke, pusse tenner – alt.

Absolutt alt fremprovoserer voldsomme smerter i halve ansiktet som nesten ikke er til å holde ut.

Det eneste jeg kan gjøre som egentlig ikke har hjulpet noe særlig på smertene, men som i alle fall ikke fremprovoserer de værste anfallene, er å ligge aleine på rommet, uten for mye bevegelse og lyd rundt. Ikke spise noe som må tygges eller som krever for mye « jobb» rett og slett.

Jeg er vant til smerter, så jeg tåler en støyt, men dette – dette har rett og slett vært helt grusomt og både mimikk og muskler i ansiktet er helt på bærtur.

Hvis jeg fek.s bøyer ansiktet – så kjennes et trykk og jeg er som sagt nummen/prikkete på ene siden. Får lyn/støt feks i øre eller kjeve og hode.

Smerten er der hele tiden.

Er det noen med ME som syns dette høres kjent ut?

( jeg har vært hos lege og skal videre til lege på Mandag – bare for å få det avklart)

I tillegg så tapper jo dette enormt med krefter.

Krefter man i utgangspunktet ikke har og det var jo heller ikke helt sånn vi hadde sett for oss at vinterferien skulle bli… 🦋

Håper dere alle har litt bedre dager enn dette! God søndag videre💙

Vi snakkes.

Klem.

tusentankeriord

Det er nok!

Det holder virkelig.

Dette positivitetstyranniet som man ser over alt, det har faktisk begynt å virke mot sin hensikt og begynner rett og slett å gjøre meg både oppgitt og lei.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

« Det viktigste av alt er å snu det negative om til det det positive »

Hvem sier det?

Hvem har bestemt at det er fasiten?

Hvem har bestemt at mennesker bare skal gå rundt å være glad og fornøyd hele tiden?

At dette er den riktige måten å gjøre det på?

For hos meg så fungerer undertrykking av følelser svært dårlig.

Hos meg er det å holde seg til realiteten noe av det viktigste jeg kan gjøre og alle vet vi at livet, det kommer ikke i glansbilder.

Tvert i mot.

Jeg må ta i mot både positive og negative situasjoner og følelser – håndtere, bearbeide og prøve å gå videre… og vet dere: heller det enn å undertrykke hver eneste vonde situasjon man havner i for å late som at verden og livet er så mye bedre enn det faktisk er.

Å late som minner meg bare enda mer på hvordan det egentlig skulle vært, eller hvordan andre mener det egentlig skulle vært.

Alle har vi forskjellige utgangspunkt og situasjoner, det er slik verden er. Ikke bare rosenrødt.

Handler det ikke om å prøve å vende seg til og godta hverdagen slik den er på godt og vondt? At alt ikke er perfekt og at det må være lov til å si at livet suger innimellom. Vi må tåle å høre det, for det er sant.

Stå sammen gjennom det vonde og triste og glede seg over de små viktige tingene.

Senke kravene, tørke tårer og ha latterkramper til det gjør magevondt. En god blanding.

Når man har begrenset sine aktiviteter og gjøremål ned til det minimale, at selv stell og toalettbesøk ligger i den kategorien som ikke lenger tilhører noe selvfølgelighet, så blir det kanskje lettere for andre utenfor å slenge fra seg en kommentar om det å holde seg positiv enn å faktisk våge å forstå realiteten.

Den virkelige verden.

Her hjemme for eksempel så gleder vi oss over svært lite.

Ikke fordi vi er så unike, men fordi at vi vet at visst ikke det skjer et mirakel over natten eller de første ukene, så må vi senke kravene og glede oss helt andre ting. Bittesmå.

Øyeblikk, et stearinlys, en kopp te – små ting hvor man er til stedet i øyeblikket akkurat da.

Men vi opplever også mange tøffe situasjoner. Mye smerte, isolasjon fra omverden, savn , ensomhet.

Skal vi da gå rundt å late som at ting er bedre og finere enn det er? Mer enn vi allerede gjør?

Det vil ikke gjøre situasjonen noe bedre her hjemme.

Der i mot , har det at vi har innsett hva vi står i, tatt tak og bearbeidet så godt det lar seg gjøre også gjort at brikkene har falt mer på plass og vi føler oss mer rustet til å takle livet som det virkelig er og ikke pakket inn i glanspapir.

Man må gi rom til sorg, sinne og tristhet også. Dette er helt normale følelser som man til stadighet blir bedt om å undertrykke fordi det blir sett på som et svakhetstegn.

Innimellom er livet skikkelig dritt.

Pyton faktisk.

La meg få lov å si det hvis jeg trenger det.

Det betyr ikke at jeg tar synd i meg selv.

Det betyr ikke at jeg hater livet mitt hver dag eller at jeg ikke vet at det finnes noen i verden som har det verre enn meg.

Det betyr bare at ikke har det bra akkurat nå, at jeg trenger å få det ut og jobbe med det.

I morgen kan det være annerledes.

Hver dag er ulik, akkurat som vi mennesker er ulik, med tanker og følelser som hører med.

Slutt å be meg tenke positivt…

Jeg foretrekker realiteten og flere trenger å tåle å høre den.

tusentankeriord

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Man hører noen prater, forventer de et svar.

Man stirrer ut i luften og føler seg litt rar.

Så vanskelig å forklare, så mye å forstå.

Hva skjer med med alt i morgen?

Bør jeg tenke på det nå?

Et øyeblikk så vakkert og full av gode minner,

Blir byttet ut med tårer og timer som forsvinner.

Alt man skulle gjøre, alt man vil få til.

Må vente noe lenger, man får ikke gjort det man vil.

Man vrir seg rundt i sengen, med smerter ingen kjenner.

Hodet kjennes tungt og man har svake hender.

Hver lyd i rommet føles som knivstikk mot din kropp.

Når skal dette ende,  når skal det bli stopp?

Man lærer seg å nyte, små øyeblikk så god,

så må man holde fast og fortsette å tro.

At en dag blir det bedre, en dag skal vi bli fri.

Da skal nok vi få nyte hva livet har å gi.

I mellomtiden må vi prøve alt for å ha det bra,

se glede i det små og holde fast ved det som gjør oss glad.

Å nyte øyeblikket som er der her og nå,

Hverdagslige gleder man ikke tenker på.

Jeg skjønner det er vanskelig for de som ikke vet,

Det beste du kan gjøre er å vise kjærlighet.

Ensomhet er grusom og ingen som vil kjenne,

Sammen kan man håpe og se et lys der fremme.

Jeg holder fast ved alt det gode livet gir

Familie og venner, som alltid hos meg blir.

Som tørker snørr og tårer, som sier alt bli bra.

Som sammen med meg smiler og gjør meg trygg og glad.

For selv om det er tøft og noen ganger dumt,

Så har jeg lært så mye om meg selv og mange rundt.

Ta en dag av gangen, det kommer bedre dager.

Uten mye smerter og uten mye plager.

tusentankeriord